Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: Iran

Drap som kommunikasjon

Hvorfor ble Qasem Soleimani et mål, og er det nødvendigvis slik at rå maktbruk ikke kan være effektivt?

POPULÆR: Verken Trump eller hans rådgivere i Pentagon trodde at regimet ville svekkes av å drepe dets mest populære kriger og gallionsfigur, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra begravelsen av Qasem Soleimani i hans hjemby Kerman den 7. januar. Foto: Atta Kenare / AFP / NTB Scanpix
POPULÆR: Verken Trump eller hans rådgivere i Pentagon trodde at regimet ville svekkes av å drepe dets mest populære kriger og gallionsfigur, skriver kronikkforfatteren. Bilde fra begravelsen av Qasem Soleimani i hans hjemby Kerman den 7. januar. Foto: Atta Kenare / AFP / NTB Scanpix Vis mer
Meninger
Ole Martin Stormoen
Ole Martin Stormoen Vis mer

Drapet på Soleimani har skapt debatt omkring motivet og klokskapen i handlingen, og de sannsynlige konsekvensene. Debatten preges av en enighet om at drapet fører oss nærmere en ny storkrig. Samtidig bærer noen av bidragene preg av en skjev framstilling av Soleimanis rolle i konfliktene i Midtøsten.

Angrepet bør først og fremst sees på som et klart signal fra USA om at grensen er nådd for Irans stadig mer vågale utenrikspolitiske krumspring.

Likvideringen bør ikke tolkes som et skjult forsøk på å tvinge fram regimeendring, ei heller bare som et forsøk på å fjerne Irans grep om Midtøsten. Verken Trump eller hans rådgivere i Pentagon trodde at regimet ville svekkes av å drepe dets mest populære kriger og gallionsfigur.

Trump gikk til valg på å trekke USA ut av krigene i Midtøsten. Det er ingen grunn til å anta at de siste to tiårs erfaringer har gitt administrasjonen tro på at en tvunget regimeendring og et iransk nasjonsbyggingsprosjekt er noen god idé. Takk og pris for det.

Den harde linjen (og oppsigelsen av atomavtalen) gjør at Iran ikke lenger kan forvente å få i både pose og sekk: De kan ikke håpe på forhandlinger og sanksjonslettelser, og på samme tid fortsette en ekspansjonistisk utenrikspolitikk som har bidratt til kaoset i Midtøsten, og som undergraver vestlige interesser og stabiliteten i regionen.

Amerikanerne ønsker en forbedret avtale som i større grad begrenser Teherans mulighet til å utøve makt i Midtøsten, fortsatt utvikling av missilteknologi, og bruk av stedfortrederstyrker i andre land. Ytterligere konfrontasjoner er ikke er ønskelig, og Trump har sagt seg villig til å prate med Iran, som han også gjorde med både Taliban og Nord-Korea.

Dette skaper et vrient dilemma i Teheran, der kampen mot USA er regimets legitimitetsgrunnlag. Å bytte til seg fred og økonomisk vekst mot å minske de regionale maktambisjonene er et lite attraktivt alternativ. Men regimet er presset, uten venner, og utfordres stadig av gryende misnøye blant befolkningen. For en befolkning som lider under sanksjoner, er prisen for Revolusjonsgardens internasjonale vyer både høy og kontroversiell. Hundrevis av demonstranter har mistet livet de siste månedene.

Drapet på Soleimani tydeliggjør at eskalering vil ha en svært høy pris, også for regimet. Ingen av partene har dermed insentiv til å starte en krig.

Hvorfor valgte så Trump å drepe den populære generalen? I et portrett av Soleimani må også de mest skyggefulle delene av hans virke som leder for Quds-styrken tas med. Få år etter den katastrofale (men for Iran, fordelaktige) invasjonen av Irak i 2003 bidro han og Quds-styrken til å destabilisere Irak, gjennom overlevering av veibombeteknologi som tok livet av flere hundre amerikanske soldater. Soleimani har vært sentral i å gjøre Irak til en slagmark i striden mellom USA og Iran.

Etter at Obama trakk styrkene ut i 2011, har Irans innflytelse økt. Mange Irak-analytikere ser på den iranske dominansen som en av årsakene til den Islamske Statens appell i Irak. Sunni- minoriteten i landet er fanget mellom skruppelløse jihadister og maktmisbruk fra myndighetene og de Iran-støttede militsene, som i økende grad rettet våpnene mot den internasjonale koalisjonen, som en del av Irans stedfortreder-krig i regionen.

Soleimanis rolle i Assad-regimets brutale beleiringer i Syria, oppbyggingen av Hizbollah i Libanon, sammen med trening og finansiering av flere andre voldelige grupper i regionen, kan være med på å forklare hvorfor hans død utløste gledesscener i mange arabiske land.

Etikk og folkerett til side: I denne konteksten er rå voldsbruk, dessverre, særs gangbar mynt, og Soleimanis død må tolkes i lys av dette. Angrepet blir en del av en normalsituasjon vi vanskelig kan forstå og akseptere i Europa. Irans realpolitikk ble nå møtt med utildekket, amerikansk realpolitikk.

Irans handlingsrom er på kort sikt begrenset, med mindre de vil risikere regimets overlevelse og den regionale makten de har brukt tiår på å opparbeide. Det overraskende attentatet kan ha fungert som signal og avskrekking, og Iran må nå revurdere hvordan stedfortreder-krigene kan utføres. Derfor er kanskje konsekvensene for regionen mindre dramatiske enn mange observatører påstår.

Når det er sagt: Drapet bryter normer og gir en viss risiko for ytterligere krigshandlinger. Hvilke krefter i regimet vinner fram nå som den kanskje fremste hauken er død? Akkurat det er kanskje den mest usikre faktoren i tiden framover. Amerikanerne godtar den risikoen mot at de nå har økt prisen for Irans stedfortreder-krigføring. Det er likevel viktig at debatten omkring klokskapen også tar med den langsiktige risikoen knyttet til en fortsatt stilltiende aksept av regimets bidrag til å forverre kaoset i Midtøsten.

Var attentatet vellykket? Å spå utfallet av denne type kriser er ofte nytteløst og gjerne farget av ens syn på om handlingene representerer rett eller galt.

Det er for tidlig å si om det har hatt ønsket effekt og svaret avhenger av hva man tror amerikanerne ønsker å oppnå. De har, på en særdeles brutal måte, kommunisert at Irans handlinger får konsekvenser.

Avskrekking og maktbruk handler om å få motparten til å endre atferd. Hvis regimet i Teheran, når støvet har lagt seg, velger å gjenoppta forhandlinger med USA eller blir mer tilbakeholdne i sin opptreden, vil i hvert fall Trump hevde at han tok det rette valget.