Drap, voldtekt og annen faenskap

John Erik Rileys «Vandrehistorier» er frastøtende prosa. De eksperimentelle tekstene forteller om en grusom virkelighet. Det gjør boka ubehagelig, men også lesverdig.

Vinduet-redaktør John Erik Riley har gitt ut en smal bok med fire tekster. «Vandrehistorier» har han kalt dem, uvisst av hvilken grunn, for dette er som kjent historier som sprer seg fra mann til mann. Og er det noe man sikkert kan spå, så er det det at tekstene ikke vil få noen massespredning. De utgjør nemlig noe av det mest eksperimentelle vi kan oppleve i tidas prosa, og i tillegg noe av det råeste og mest vulgære, obskøne og frastøtende. Og det sier ikke så lite.

Likevel, eller nettopp derfor, er det grunn til å ta boka på alvor og utsette seg for det ubehag den fyller en med. For det er jo ikke språket som er grusomt, men virkeligheten. Tekstene handler nemlig om denne, om vold, fysisk og psykisk, om mord og voldtekt og all mulig annen faenskap, om desperasjon og sadomasochistiske fantasier.

På jakt

Den første teksten tar utgangspunkt i mordet på rapperen Tupac Shapur. Den andre er et fingert intervju med en serber som har overlevd Kosovo-helvetet. Den tredje er en firkanthistorie om forførelse og seksuelle identitetsproblemer. Den fjerde forteller om en ungjente som kaster seg ut i en endeløs orgie av seksuelle utskeielser langs den amerikanske Stillehavs-kysten, og som til slutt ender på Røst.

Riley utprøver ulike former, teknikker og litterære grep i de fire tekstene. Han likner en forfatter på jakt etter et formspråk som på en adekvat måte kan speile den galskap han vil ha oss til å få øynene opp for. For til felles har tekstene destrueringen av de diskursive registrene som de forholder seg til. Forfatteren befinner seg i samme situasjon som Brekke etter krigen, som søkte et nytt språk for å beskrive en «splintret» virkelighet, eller som Georg Johannesen, 20 år seinere, som ville «ha døde barn på papiret/ mellom linjene jeg skriver/mellom ordene jeg sier/skal de pille i stykker meningen/og forvirre syntaksen/(...).

Mellom ulike plan

Som dem søker Riley en språklig motsvarighet til volds- og perversjonstematikken i form av en lemlestelse av den syntaktiske orden. Det er tale om en grammatikalsk destruksjon som synes styrt av et ønske om å pervertere språket som tegnsystem, et brudd med, eller et oppbrudd fra, «de godes språk» (Johannesen), og derav betegnelsen «vandrehistorier».

Dette skjer bl.a. i form av en radikal hierarkisk organisering av ord og setninger, dvs. en forskyvning fra språkets horisontale til dets vertikale akse, i form av paranteser og parantesers paranteser og fotnoter og fotnoters fotnoter der så vel den narrative som den vitenskapelige skrivemåten vrenges ut og inn til det ugjenkjennelige. Slik trekker tekstene i tvil både fortellingen (som er grunnleggende horisontalt organisert) og vitenskapsprosaen (som er vertikal og systematisk) som adekvate måter å (be)gripe den moderne verden og livsfølelse på.

I Rileys tekster beveger vi oss mellom ulike plan, roller og identiteter, der vi til enhver tid befinner oss både her og et annet sted, både oppe og nede, både utenfor og innenfor. De likner en språklig massegrav der døde og forvridde fragmenter av språk dynges ovenpå hverandre eller stables side om side.

«Vandrehistorier» er ikke «god» litteratur, og det er ikke sikkert at du blir særlig klokere av å lese dem. Men hvem har sagt at det er et mål i seg selv å bli klokere? Kanskje er det like viktig å bli rystet, rystet i den språkfølelsen, «det gode språk», som vi vanligvis reiser opp som et vern mot verden.