JURYEN:  Juryordning i virksomhet, her fra NOKAS-saken i Gulating lagmannsrett i Stavanger. T.h. advokat Brynjar Meling i vitneboksen.   Foto: ERLING HÆGELAND/DAGBLADET
JURYEN: Juryordning i virksomhet, her fra NOKAS-saken i Gulating lagmannsrett i Stavanger. T.h. advokat Brynjar Meling i vitneboksen. Foto: ERLING HÆGELAND/DAGBLADETVis mer

Drapet på juryen

Etter 128 år sendes juryen hjem for godt. Juristene får hegemoni i alle saker. Prisen er svekket folkestyre og dårligere rettssikkerhet.

Kommentar

Det har tatt over hundre år, men nå er motstanderne av juryordningen i ferd med å seire. Fremskrittspartiet har snudd i synet på juryordningen. Sammen med Høyre, Arbeiderpartiet og KrF er det et klart flertall for å oppheve juryordningen og erstatte den med meddomsrett i alle bevissaker i lagmannsretten. Dermed åpnes det for at justisminister Anders Anundsen — mannen som gjemmer seg hver gang vinden blåser — raskt kommer tilbake med de nødvendige lovendringene.

Juryordningen ble vedtatt av Stortinget i 1887 for straffesaker som behandles av lagmannsretten. Reformen var et ledd i kampen mot embetsmannsstaten og det sentrale virkemidlet var utvidelse av folkestyret. Bruken av jury skulle sikre at tiltalte ble dømt eller frifunnet av sine likemenn på grunnlag av de framlagte bevisene. Ordningen møtte motstand fra første øyeblikk, særlig fra Høyre og den sosiale eliten. Ofte var argumentet at juryen var for mild og ettergivende, andre ganger at den var hardere enn loven forutsatte. Under lå et syn på lekmenn som mindreverdige deltakere i rettsprosessen, som uopplyste, overflatiske og følelsesstyrte. Skepsisen bygde på at vanlige folk ikke i tilstrekkelig grad kan veie bevis, håndtere skyldspørsmålene og ha innsikt i jussens komplekse verden. De siste åra har det skjedd en taktisk retrett. Motstandens viktigste argument er nå at juryen ikke gir noen skriftlig begrunnelse for sin avgjørelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kampen mot juryen tok flere former. Den viktigste metoden har vært å innskrenke det juridiske grunnlaget for jurybehandling. Det har medført at antall jurysaker er sterkt redusert og i dag bare omfatter de alvorligste straffesakene. Parallelt er dommerne gitt stadig videre fullmakter til å sette juryens avgjørelser til side. Etter at høyesterett i 2009 skjerpet kravene til fellende jurykjennelse, har antall tilsidesettelser eksplodert. Landets dommere legger i hvert fall ikke skjul på hva de mener om juryens plass i rettssystemet. De dømmer den i flokk.

Når juryordningen får nakkeskuddet vil det føye seg inn i en utvikling der folkelig skjønn, kompetanse og innflytelse settes til side til fordel for profesjonsmakt. Den mest umiddelbare konsekvensen er en svekkelse av rettssikkerheten. Juryordningens viktigste oppgave er å sikre at uskyldige ikke blir dømt. Det er i synet på beviskravene at juryen atskiller seg fra fagdommerne. Ofte er det juryen som fastholder lovens strenge krav til bevis mens dommerne, med sitt lange samliv med lovbrytere, har opparbeidet toleranse for tvil og har slakk i beviskravet. Denne konflikten er ikke nødvendigvis et problem, men kan tvert imot være en fruktbar motsetning. Spenningen øker domstolens kvalitet og årvåkenhet. Dessverre er det grunn til å tro at en stor meddomsrett, der lekdommerne er i flertall, ikke i samme grad vil ta vare på disse posisjonene. I kraft av sin juridiske utdanning, erfaring og kompetanse vil de juridiske dommerne ha en autoritet som lett får dominans i en meddomsrett.

Det er påfallende hvor verdifullt det er med lekdommere bare de er under ledelse av kyndige jurister. Dette hule hykleriet har også flertallet på Stortinget falt for. Der selges avskaffelsen av juryen som en styrking av rettssikkerheten. Kronargumentet er at de dømte da får en begrunnelse. Det er en mager trøst hvis beviskravene svekkes. Politikerne ser også bort fra ulike forslag som gjør det mulig å fortsette med jury og samtidig gi en begrunnelse for rettsavgjørelsen og straffeutmålingen.

Juristenes samfunnsmakt er på frammarsj. Stadig større områder blir rettsliggjort. Konflikter som tidligere ble løst politisk eller direkte mellom partene, er i dag lovregulert eller nedfelt i traktater, avtaler og kontrakter. Denne overføringen av makt til jussens lukkede rom svekker både folkestyret og tilliten til domstolene. Samtidig åpner det seg et gap mellom folks behov for rettshjelp og hva de har mulighet eller råd til. Her oppstår en ny form for klassejuss: Det er ikke loven, men advokatens salær som stenger for rettferdigheten. Lommeboka er blitt viktigere enn lovboka. Dette er vår tids største trussel mot rettssikkerheten. Å demokratisere adgangen til rettshjelp vil være et stort skritt mot likeverd og rettferdighet. Flertallet på Stortinget velger likevel å fjerne juryen og øke juristenes samfunnsmakt.