SEKS DØDE: Sørgende legger blomster på stedet og tenner lys for de drepte i Tucson, Arizona. Foto: REUTERS/Rick Wilking
SEKS DØDE: Sørgende legger blomster på stedet og tenner lys for de drepte i Tucson, Arizona. Foto: REUTERS/Rick WilkingVis mer

Drapsmannens språk

Metaforer skaper ikke vold. Ikke direkte. Vold følger vold.

Lørdag skulle kongressrepresentant Gabrielle Gifford fra Arizona gjøre jobben sin: Hun var politiker og hun skulle treffe sine velgere, høre hva de hadde å si. Men en av dem sa det han ville si med pistol. Da Jared Lee Loughner var ferdig, lå Gabrielle Giffords på bakken med et skudd gjennom hodet. En dommer døde på stedet, fire andre ble også drept. En av dem var et ni år gammelt barn.

Det tok ikke lang tid før noen hadde funnet Sarah Palins valgkampmateriell fra forrige valg: På Facebooksiden hennes lå et USA-kart var det tegnet inn et kikkertsiktemerke på Gabrielle Giffords distrikt. Noen husket også hennes slagord: «Ikke trekk dere tilbake. Lad på nytt». Var det ikke nettopp et slikt aggressivt språk som hadde ført til aggressive handlinger?

En slik tankegang er urimelig. Sarah Palins bruk av bilder og metaforer er usmakelig. Men selv om det skulle vært en sammenheng mellom hennes ytringer og handlingene til en forvirret ung mann i Arizona, kan ikke dette være verken Sarah Palins eller Tea Party-bevegelsens ansvar. Det fantes ett fellestrekk mellom Mark Chapman som skjøt og drepte John Lennon og John Hinkley, mannen som skjøt og såret Ronald Reagan: Begge var ualminnelig opptatt av J. D. Salingers roman «Catcher in the Rye». Det kan vanskelig sies å være boka eller forfatterens skyld. Det ville neppe løst stort å forby den oppvekstromanen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv om politisk debatt kan bli aggressiv, er det fortsatt en avgrunn mellom aggressivt språk og fysisk vold og drap. Dersom alle skulle regulert alt sitt språk for ikke å «tenne» impulser hos psykisk ustabile mennesker ville vi fått en underlig debatt. Mye tyder på at Jared Lee Loughner led av en psykose. På skolen han gikk var mange blitt skremt av hans vekslende og plutselige sinne- og latterutbrudd. Tilknytningen til en rasistisk, antisemittisk og innvandringsfiendtlig organisasjon påvirket ham nok mer enn fjorårets Palin-ytringer. På nettstedet listet han opp «Min kamp» som ei bok som hadde gjort inntrykk. Den slags politikk er ikke noe teselskap. For Jared Lee Loughner var nok grenselandet mellom forvirring og aggresjon viktigere enn skillet mellom politisk debatt og drap.

Men debatten i USA har blitt stadig mer ualminnelig aggressiv og uforsonlig. Språkbruken på talkshow og debattprogram blir stadig tøffere. Aggresjon gir bedre seertall enn respekt. Aggressiv argumentasjon, frikoblet krav til saklighet og sannhetsinnhold forsterker motsetninger. Det skaper politikerforakt, for den andre siden må jo være idioter. Det skaper mistenksomhet, for hvis de ikke er idioter, hva er det de planlegger da?

Hvert enkelt drypp har ikke ansvar, men langsomt skapes en dypt usunn kultur. Politisk debatt krever retorikk, men selv da forutsetter den en respekt for sannhet, for fakta og helst også for motparten. Aggresjonen skaper et delt samfunn der det vil være vanskelig å forhandle seg fram til enighet, der hver sak blir en kampsak, og hver kamp en verbal krig.

Likevel er det fortsatt snakk om to forskjellige fenomener: Krangel og hat stimulerer til mer krangel og hat, mens vold inspirerer til vold. Men problemet oppstår hvis en gnist fra aggresjonsbålet springer over og antenner den kruttønna som heter vold. Den dagen det den første forvirrede eleven hentet våpnene hjemme og skjøt vilt rundt seg på skolen ble det skapt en ny måte å uttrykke sinne og desperasjon på. Når den neste så imiterte den første, ble det skapt et språk. Det er det språket Jared Lee Loughner snakket da han skjøt, det var slike handlinger han var inspirert av. I hans forvirrede verden var kanskje Palin, Tea-Party-ideologer eller TV-demagoger i beste fall bleke bakgrunnsskygger. Han kunne sikkert blitt like sint på dem. Mark Chapman var en fan av John Lennon.

Det fortvilede for USA er at det er vanskelig å stoppe smitteeffekten av slik vold, når språket først er etablert. Debattanter og demagoger vil sikkert unngå våpenspråk og metaforer de neste ukene. Men man vil selvsagt fortsette den politiske krigen med andre midler. Ethvert samfunn, akkurat som ethvert ekteskap, lager seg sitt eget språk. Hvordan det språket utvikler seg, bestemmes fra konflikt til konflikt. Den som snakker om et øye for ett øye, får raskt en tann for en tann som svar.