Drastiske tiltak må til

KVOTERING: Det er nødvendig med mer handling for å minke arbeidsledigheten blant minoriteter. Og det haster.

HVOR LENGE kan Norge være bekvem med at arbeidsledigheten blant minoriteter er tre ganger så høy som i befolkningen ellers? De siste tiåras tiltak for å øke rekrutteringen av minoriteter til arbeid har gitt minimale resultater. Vi kan ikke lenger smøre oss med tålmodighet og tro at ting vil gå seg til. Ledigheten blant innvandrere har vært tre til fem ganger så høy som i befolkningen ellers de siste femten åra. I tredje kvartal av 2005 var ledigheten 3,7 prosent for hele befolkningen, 9,9 prosent blant innvandrere og 19,3 blant innvandrere fra Afrika. (Statistisk sentralbyrå). Tida er inne for overordnede tiltak som kan gi mer håndfaste og varige effekter.Det er lett å støtte opp om regjeringens mål om arbeid til alle. Spørsmålet er hvordan dette skal oppnås. I 2004 ble introduksjonsprogram og rett og plikt til norskopplæring innført for nyankomne innvandrere og flyktninger. Norge er dermed på rett vei når det gjelder kvalifisering av den gruppen. Nå gjenstår det å se hvilke resultater det gir. Overgangen til arbeidslivet er det mest kritiske.

INTRODUKSJONS- programmet om rett og plikt til norskopplæring gjelder bare en bestemt gruppe. Hva med dem som har kommet før ordningene ble innført, og dem som ikke er innlemmet i ordningene? Noen av dem som ikke hadde tilgang til norskopplæring da de kom, trenger det nå selv om de har bodd her lenge. Andre igjen behersker norsk godt, men strever med å få godkjent sin medbrakte kompetanse. Nok en gruppe er dem som har lang botid og deler av eller hele sin utdanning fra Norge, men likevel ikke får jobb. Diskriminering er én årsak. Rundt 30 prosent av henvendelsene til Senter mot etnisk diskriminering (SMED) de siste fem åra gjaldt opplevd diskriminering i arbeidslivet. Dette var hoveddelen av henvendelsene. «Viktigste budskap til alle nyankomne innvandrere skal være: Din første jobb i Norge er å lære norsk og skaffe deg de kvalifikasjoner som norsk arbeidsliv krever,» sa statsråd Bjarne Håkon Hanssen ved åpningen av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) i år. For dem som dekkes av introduksjonsprogrammet og rett og plikt til norsk er dette et greit krav, men mange etterlyser norskkurs uten å ha samme tilgang. Det gjelder også dem som trenger norskopplæring på universitets- og høyskolenivå for å kunne studere videre i Norge. Norsk-opplæring på alle nivåer bør være et tilgjengelig og gratis tilbud, uansett botid i landet. Videre må eksisterende kvalifiseringsordninger kvalitetssikres, både kvalifisering innen introduksjonsprogrammet og i arbeidsmarkedstiltak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

KONTAKTUTVALGET har gitt politisk ledelse i Kunnskapsdepartementet våre forslag til forbedring av ordningene for godkjenning av utenlandsk utdanning, noe som har vært et kritisk punkt for mange. Godkjenningsordningene er forbedret de siste åra, men det er fortsatt vesentlige mangler. Blant annet må prosessen effektiviseres. Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT) har ansvar for generell godkjenning av utenlandsk utdanning. For arbeidsgivere er det viktig at en søkers utdanning er godkjent av en egnet norsk instans, men selve godkjenningen gir ikke informasjon om hva de utenlandske kvalifikasjonene betyr i Norge. Det kan være vanskelig for en arbeidsgiver å vite hvordan kvalifikasjonene kan omsettes i en norsk kontekst. Det trengs en mer spesifikk godkjenning, og/eller en instans som kan veilede arbeidsgivere som har jobbsøkere med utenlandske kvalifikasjoner. Uten kunnskap om utenlandsk utdanning kan vi ikke forvente at arbeidsgivere rekrutterer disse personene.

I TILLEGG til kvalifisering og godkjenning av utenlandsk utdanning, er det nødvendig å sette langt større krefter inn i selve rekrutteringen til jobber. Ulike tiltak har vært prøvd ut, uten at de har gitt synlige og varige resultater. Ett tiltak har vært å pålegge statsforvaltningen å innkalle minst én med minoritetsbakgrunn til intervju. Dette sammen med holdningskampanjer overfor arbeidsgivere, jobbsøkerkurs og liknende tiltak er viktig og bør opprettholdes. I tillegg trengs det tiltak for å øke arbeidsgiveres kunnskap om utenlandsk utdanning og også kulturkunnskap. Arbeids- og inkluderingsministeren har tatt til orde for skreddersydde tiltak for å sikre flere en plass i arbeidslivet. Dette er positivt, og har vært etterlyst av blant andre Kontaktutvalget. Det er likevel på tide å gå mer drastisk til verks. «Hvordan kan innvandrere få jobb uten kvotering?» spurte en deltaker i Kontaktutvalgets kampanje «Minoritetens stemme» før stortingsvalget høsten 2005. Kampanjen synliggjorde hvilke saker minoriteter var opptatt av i valgkampen. Arbeid toppet sakslisten. Flere mente at nå må det kvotering til for å oppnå reelle endringer. For undertegnede er det en selvsagt forutsetning at vedkommende som kvoteres inn er kvalifisert til stillingen.Dagens debatt om kvotering av kvinner i styreverv vekker til dels sterke reaksjoner. Det samme gjorde i sin tid forslaget om å kvotere kvinner inn i arbeidslivet. Forslag om kvotering av minoriteter til jobb vekker også reaksjoner, både hos minoriteter selv og i befolkningen ellers. Undertegnede har selv beveget seg i dette spørsmålet. For ti år siden var jeg imot kvotering av innvandrere, og mente at andre virkemidler måtte tas i bruk. Nå har tida vist at de utprøvde virkemidlene ikke har gitt synlige og varige resultater.

DEBATTEN om kvotering er viktig, og noe alle parter må våge å ta. Vi trenger en debatt med utgangspunkt i en erkjennelse av at mer drastiske tiltak er nødvendig, og at det haster. En konstruktiv og åpen debatt kan dessuten få fram andre gode virkemidler for å oppnå et arbeidsliv som også inkluderer minoriteter. Det er på tide at samfunnet innser hvilke signaler manglende inkludering på arbeidsmarkedet gir til personer som er borgere i dette landet, og som skal være forbilder for sine barn. Hvordan kan de være gode foreldre og rollemodeller uten å delta aktivt i arbeidslivet? Unge med minoritetsbakgrunn må være trygge på at også de hører til i samfunnet og har en plass i det norske arbeidslivet. Samfunnet på sin side har en plikt til å inkludere alle borgere, og legge til rette for likebehandling. Dessuten har norsk arbeidsliv behov for arbeidskraft, og sløser i dag med mennesker med kompetanse og iver etter å arbeide.Tallenes tale er klar - hva gjør vi med det?