Drepende ironi

Men retorikken var ikke død.

«Hvor ble det av retorikken?» Det var journalisten Tina Skouen som tidligere i år stilte dette spørsmålet her i Dagbladet i en kritikk av Dag Østerbergs bok «Det moderne». Slik jeg forstår Skouen, mener Østerberg at retorikken er det moderne prosjekt uvedkommende. Retorikken er før det moderne. Den er en språklig disiplin med røtter tilbake i antikken. «Retorikken lå i kim hos Homer» - skriver Georg Johannesen i «Litteraturens norske nullpunkt. Syv pamfletter om norsk sakprosa.»

Men først med retorikeren for 2500 år siden ble språkets ulike talefigurer systematisert og betegnet. Begreper som paradoks, metafor, anafor, allitterasjon osv. går tilbake til retorikkens pionerer.

Gjennom tidsepokene er retorikken blitt en stadig mer raffinert språkdisiplin. Den har trådt i dialektisk forhold til poetikk, til språkanalyse og - som vi skal se i forbindelse med Johannesens bok - til tekstfortolkning.

Ikke desto mindre, i og med det moderne har det skjedd et brudd med retorikken. (Igjen, hvis jeg har forstått Østerberg rett.) Retorikken er maktens og makthavernes språk. Den kaster tvil over individet og dets autentiske uttrykk. Retorikken absorberer den individuelle tale.

Vanskelig å forstå

Jeg mener vi kan finne denne tanken formulert hos den nylig avdøde franske modernisten Henri Michaux. Han omtaler maktens språk, altså retorikken, som «Veldige stemme» . Michaux unndrar seg den veldige stemmen. Han opponerer, skaper en retorikk som stritter imot. «Du får ikke min stemme store stemme. / Du får ikke min stemme store stemme.» (I Kjell Heggelunds gjendiktning.) Men når Michaux skaper sin lille stemme, når han språklig iscenesetter seg selv, da eksellerer han jo i retoriske figurer. Han øser av den samme kilde som den store stemmen. Det likner et paradoks.

Georg Johannesens bok kan bidra til å forklare paradokset.

Forklare og forklare. Johannesen er ikke alltid grei å forstå. Han skriver en poetisk-mimetisk sakprosa som ikke nettopp er de rette ords prosa. Han har en hang til det frapperende ord som, snarere enn å formidle og klargjøre saken, tilslører den og svøper den inn i dunkel dis på barokt vis. Sakprosaforfatteren Johannesen driver rovdrift på språkets retoriske potensial. Hans tekst yngler av paradokser, metaforer, oxymoroner. For ikke å snakke om: av bergensk urbanitas, klare tale. Det vi oppholder oss ved i Johannesens prosa er heller den besnærende, dunkle disen. Med sin spesielle retorikk har han skapt det han selv kaller «motstandens retorikk».

Drepende ironi

Johannesen anvender sin retorikk i analyse av maktens og autoritetens språk. Hvorfor feilet Thorbjørn Jagland med sin kjempemetafor Det norske hus? Hva er mangelen i Rune Slagstads bok «De nasjonale strateger»? Med retorikken som redskap dekonstruerer han huset. Med retorikken som strategi gir han Slagstad kompetent kritikk.

Johannesen kan være drepende i sin ironi (som også er et retorisk grep). Problemet mitt er at jeg ikke alltid skjønner hans ironi. Kanskje er det Johannesens problem. Hans retorikk kan også bli en meningskamuflasje.

Men tilbake til Tina Skouens etterlysning: hvor er retorikken? Den er her, selv om Østerberg har erklært den non grata aldri så mye. Den finnes ikke bare i den store stemmen. Dikterne - og ikke minst dikteren Georg Johannesen - øser av den klassisk-retoriske kilde når de skaper sin poetiske musica. Og ta en annen norsk modernist, Torgeir Rebolledo Pedersen, også kalt «metaforenes konge», han har uttalt at «retorikken er drivkraften i min diktning».

Retorikk er maktutøvelse. Men blant andre Georg Johannesen viser at den også er det motsatte - den motmakt som punkterer den store stemmen, bringer uorden i språket, levner revner i meningens domene.

Retorikken, anvendt slik, må da ha sin misjon og plass i det moderne prosjekt. Jeg kan ikke skjønne annet.