Dreper kjendiser

Anne Holt overrasker i en velskrevet krim.

BOK: Det greie med Anne Holt, sier man, er at du vet hva du får. Men i «Det som aldri skjer» klarer bestselgerdamen faktisk å overraske helt på ordentlig. For selv om «Det som aldri skjer» er en Anne Holt-krim på godt og vondt, så har den langt fra noen «hvile-på-megaopplags-laurbær»-stemning over seg. Dette er meget godt krimforfatter-håndverk, en barsk og velfortalt historie om utstuderte drap i Oslos kjendisverden.

Nummer to

Vi snakker om bok nummer to om Inger Johanne Vik (som ble introdusert i «Det som er mitt» for tre år siden), hvor kriminalpsykologen og hennes politi-mann Yngvar Stubø blir stilt overfor noe som kan minne om en seriemorder uten motiv. Det eneste fellestrekket er at ofrene er relativt kjente mennesker.

Anne Holt ymtet i et talkshow om at hun tok livet av virkelige kjendiser i sin nye bok, men det gjør hun slett ikke. Riktignok går det an å kjenne igjen de to første ofrene som henholdsvis en kvinnelig utgave av Tore Strømøy og en mer trendy Siv Jensen, mens tredjemann, en litt slaskete forfatter og rikssynser, blir for ullen til å ha noen virkelig modell (men hvem vet, kanskje er det Erling Fossen eller Herman Willis).

Billy T.

Som kriminalmysterium er «Det som aldri skjer» utmerket bygd opp. Holt introduserer oss allerede i innledningen for forbryteren, som vi følger på avstand - og aldri under selve ugjerningen - med jevne mellomrom. Vi blir også presentert for en rekke bipersoner, som alle er fint beskrevet og som alle har en tydelig funksjon i handlingen. Det er blant andre nestformannen i det Frp-aktige partiet, og diverse ektemenn og samboere til ofrene.

Eneste aber i romanen er denne plagsomme trangen til å legge ut om det som tilhører hovedpersonenes private sfære. Holt har utstyrt Vik og Stubø med et småkomplisert familieforhold, som durer i vei over litt for mange sider. Inger Johanne er hjemmeværende med parets nyfødte datter, samtidig som hun er bekymret for sin lett handikappede jente på snart ni. Yngvar er på sin side også bestefar til en gutt på nesten seks, som han gir tåteflaske til når de skal kose seg. Ærlig talt, vi trenger ikke sånne detaljer i en kriminalroman, og en femåring som liker å bruke tåteflaske skal du dessuten lete lenge etter.

For å avslutte der vi begynte, så klarer Holt å overraske i «Det som aldri skjer». Overraskelsene kommer selvsagt mot slutten, og de siste 30- 40 sidene er knallgode. Men har ikke forbryteren fått et litt for parodisk navn?