Dresserte hjerter

Lekent og brutalt om kvinners liv.

BOK: Siss og Unn er hovedpersonene i Tarjei Vesaas’ «Isslottet». Sjelden har to jenters gryende vennskap vært mer intenst og finstemt skildret. Inger Bråtveit bruker klassikeren som referanse, og utforsker det som kunne vært før, bakenfor og etter Vesaas’ historie.

Begge romanene viser fram litterære begavelser, men Bråtveit er langt mer eksperimentell og ubarmhjertig. «Siss og Unn» er en ganske rå fortelling om mødre, døtre og tanter. Om å miste, tie og å komme seg videre. Eller gi opp.

Stum sorg

Felles for kvinnene er en avmakt i forhold til kursen som er staket ut for dem. De er langt fra lykkelige. Siss og foreldrene er innflyttere i den skyggefulle dalen. De har lagt storbylivet bak seg, og prøver å stable et liv på beina. Moren sliter både med morsrollen og ekteskapet, men Siss er sterk. Hun nærmer seg Unn, som litt forskremt, og for første gang, føler seg sett.

Unn har sin egen og morens sorg å bære. Moren stirrer – alltid bortvendt fra Unn – på fjernsynet eller ut på tunet. Derfra kjørte ektemannen i familiens Volvo, for aldri å komme tilbake. Seinere dør Unns mor, og tanten, også hun avstengt fra kjærligheten, overtar. All sorgen kapsler Unn inn. Det er en stum og tåreløs kamp, og vennskapet med Siss tar sin død av det. Da kvinnene møtes som unge voksne, gjør de et siste desperat forsøk.

Autoritet

Bråtveit skriver med en sjelden autoritet. Hun er eksperimentell med en naturlig sikkerhet og blander ulike fortellerposisjoner, høyt og lavt, norsk og svensk, det vare og morbide, vanlig romanoppsett med tomrom og kursiverte tekstpartier. I denne lekenheten kan hun minne om Gunnhild Øyehaug. Bråtveit har full kontroll og er ekstremt god til å fange opp ambivalensen, skjønnheten og fortvilelsen i relasjonene hun belyser.

Romanen er ingen pageturner og paradoksalt nok er jeg nysgjerrig på hva Bråtveit kunne fått til hvis hun hadde vært mindre formutprøvende og valgt mer tradisjonelt. Hun skriver usedvanlig vakkert og fortjener mange lesere. Romanen er sterk lesning om kvinner som strever og spises opp innenfra, slik eplet i avslutningsscenen: «Regnet ligg klistra over glasrutene i slørete gardiner, og på bordet, i eplet, lengst inne i fruktkjøtet, har larvene byrja å dela seg.»