Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Dressmenn og de nakne fakta

Gilbert & George - navnet signaliserer noe utsøkt engelsk og gammelmodig, som også et glimt av de to tilknappete dressherrene i gatebildet synes å tilsi. Når Astrup-Fearnley Museet fra i dag annonserer med denne duoens bilder på plakaten, vet man at dette synet bedrar.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Harald Flor

De to var ekvipert på samme britisk-borgerlige maner med den konservative konfeksjonen noen nummer mindre enn dagens skreddersydde snitt - da paret framførte sin «Singing Sculpture» på Henie-Onstad Kunstsenter for snart 29 år siden. Der satte Gilbert & George seg selv på sokkel som syngende skulpturer, hvor de dresskledde skikkelsene sto metallisk innfarget i ansiktene, med hanske og stokk i de bronsesminkede hendene og mimet med mekaniske bevegelser music hall-klassikeren «Underneath the Arches» som ble avspilt på kassett. Ikke én, men et utall ganger ble denne sangen om uteliggernes drømmer under bruene i 20-åras London avspilt og spolt tilbake, og «skulpturene» skiftet som i et programmert mønster på oppgaven.

Film i minnet

Opplevelsen sitter som film i minnet, og kan ikke erstattes av den seinere versjonen man nå ser på video. En ting - på en utstilling som het «The British Thing» - var dressene som befant seg hinsides hippiemoten fra Carnaby Street, og at den nostalgiske musikken klang i en helt annen gate enn Abbey Road. Noe annet var den distansert teatrale formen (i ei tid som ikke kjente begrepet «performance»), som skilte seg så totalt fra den løsere strukturerte og aksjonistisk pregede happening-sjangeren. Man ante et ekko av Andy Warhols repetisjoner av samme bilde og ord om å bli til maskin, men Gilbert & George hadde en egen regi på sin dobbeltrolle som levende skulptur med koblingen av distingvert apparisjon og frekkheten i framføring.

De var også åpenbart i opposisjon til kunstsynet hos sin formalistisk orienterte akademiprofessor Anthony Caro, som likevel gjorde St. Martin School of Art til den mest søkte institusjonen for skulptur og et oppkomme av kunstnerisk nytenking. Både norditalieneren Gilbert Prosch og George Passmore fra den engelske vestkysten kom med landlig enkel bakgrunn og solid håndverksmessig skolering til London-akademiet, hvor lysten på eksperimentering og lik seksuell orientering førte dem sammen som par med fast base av klassisk britisk brickstone i FournierStreets flerkulturelle østkantmiljø. Derfra begynte duoen i det beskjedne format med den usedvanlige formen skulptur pr. brev , og etter at «Singing Sculpture» plasserte dem på kunstkartet, har de ekspandert med etter hvert svære utstillinger på de fleste kontinenter.

Slagkraftig foto

Astrup-Fearnley-mønstringen - duoens første retrospektive visning i Skandinavia - domineres av fotobaserte arbeider, som er utviklet så særegent og visuelt slagkraftige at de (som forbildet Warhol) har blitt trendsettende for reklamen. Kamerabruken korresponderer selvsagt med deres opprinnelige «art for all»-motto og ambisjonen om en samstemt signatur, men teknikk og form skal først og fremst formidle et innhold. Dette kan riktignok være vanskelig å få øye på i de tidlige gråslørete «The Secret Drinker», som i tråd med sitt tema om den fulle og fremmedgjorte er montert til anonymiserende og utslettende X-former på veggen. Temmelig traumatiske er også de røde bildene med paret på gulvet innfiltret i pinner og inngjerdet av svart/hvite fragmenter fra et ugjennomtrengelig bambusteppe.

Omslaget i 80-åras arbeider skjer på alle plan, og etter en innledning med omdanning av heraldiske tegn og nasjonalistiske symboler til grafitti-enkle og krast klippede fonogrammer blir Gilbert & George pågående tydelige i innhold og form. Knyttnevene i knallfarger på «Coloured Friends» utlikner entydigheten hos forbildene, og driver et paradoksalt spill med både rase- og klassekampens visuelle gester. Denne samme dobbeltheten fins i krusifiks-motivet «Black God», hvor hodene av den fargete ungdommen på det svarte tornekorset pendler betydningsmessig mellom aggressiv motstand og brutalt ofret. Likevel er han vel først og fremst - i likhet med gruppene av unge menn - ensom i sin utsatte eller utstøtte posisjon.

Seksualisering

Gilbert & George møtte den gang kritikk for å gi en 'gay' karakter til sin billedmessige framstilling av unge, mannlige modeller, som var like uvanlig da som trenden i 90-åra er tydelig. Selv om de utvilsomt seksualiserer sine skikkelser, er det like mye en kortslutning at enhver yngling automatisk får homoerotisk utstråling som at tilsvarende bilder av kvinner skal leses som lesber. Nakenheten får derimot et avseksualisert preg når duoen står fram netto med sine middelaldrende skjære og slappe kropper, og denne utsatte avkleddheten kan utvilsomt knyttes til aids-epidemien som har rammet så mange i deres miljø. Gilbert & George setter selv et sterkt punktum for utstillingen med «Spit Naked», hvor den monumentale og sakrale analfikseringen fra kjempebildet «Shitty World» viker for en nesten pietà-aktig blotting av nærhet og legemlig svakhet.