Drift og depresjon

Interessant, men nokså stillestående bekjennelsesroman fra mellomkrigstidas Sverige.

BOK: Feministen Kerstin Thorvall er forfatter, illustratør og journalist. Hun ble herostratisk berømt da hun i 1976 kom med bekjennelsesromanen «Det mest forbjudna». Boka var et oppgjør med hennes barndom, og vakte nærmest moralsk panikk i Sverige fordi den blant annet handlet om incest og kvinnelig seksualitet.

«Når man skyter arbeidere» har også sterke selvbiografiske trekk. Den er første del av en trilogi om oppveksten til lille Signe, som i likhet med Thorvall blir født i Eskilstuna i 1925.

Sinnssykdom og voldtekt

Boka åpner da Signes mor Hilma treffer den sjarmerende adjunkten Sigfrid. Hilma er småskolelærerinne, og kommer fra en fattig, rettskaffen og puritansk arbeiderfamilie i Norrland. Sigfrid kommer fra en finere prestefamilie i sør. På få måneder er de to gift, godt hjulpet ev hans overivrige familie.

Det viser seg at unge Hilma er ført bak lyset. Sigfrid er uhelbredelig sinnssyk. På bryllupsnatta voldtar han Hilma, og må tvangsinnlegges på asyl. Hilma velger likevel å holde på ekteskapet, nærmest som et martyrium, der hennes største offer er å gjennomlide ektemannens abnorme driftsliv. De to får lille Signe, før Hilma lar seg sterliserere slik at ARVEN ikke skal føres videre.

Ugudelig radikalisme

Det mest interessante med denne boka er de sterke ekteskapelige konfliktene, som speiler i datidenes Sverige. Den manisk depressive faren er belest radikaler, og på arbeidernes side. Men arbeiderne vil ikke ha ham. Hilmas konservative og strengt puritanske fattige foreldre, synes bare den radikale svigersønnens taler om arbeidernes dårlige kår er ugudelige og syndige.

Livet er hardt arbeid. Ja, selv når gamlemor får wienerbrød, lar hun det ligge noen dager slik at det blir hardt og seigt, for fråtsing er synd. Thorvall skildrer også den gryende nazismen. Farens radikale motstand mot de farlige tyske strømningene. Mens morbroren melder seg inn i «Frisksporterne», som preker en sunn sjel i et sunt germansk legeme.

Mangler driv

Boka gir også en innsikt i den manisk-depressive lidelsen, en sykdom Kerstin Thorvall selv lider av. Den maniske handlelysten, stormannsgalskapen, manglende selvinnsikt og søvnløshet, inntil det bikker over. I boka skildrer Thorvall hvordan moren må beskytte lille Signe mot farens altfor sterke seksualdrifter, når han blir gal nok. Et driftsliv datteren synes å arve.

«Når man skyter arbeidere» er ellers ingen spesielt god roman. Den blir altfor mange stillestående gjentakelser av Hilmas martyraktige strenghet og Sigfrids løsslupne galskap. Spesielt gjennom ekteparets mislykkede seksualliv, og de mange nettene der Sigfrid velter seg over den vettskremte Hilma. Som roman mangler boka et dramaturgisk driv. Her er for eksempel et kapitel om at livet gikk videre, og at ingenting spesielt skjedde. Men den type uttværing tilhører selvbiografien. Det blir for slapt i en skjønnlitterær roman. Boka er i tillegg nokså rotete skrevet. Her er tilfeldige sprang i tid, der Thorvall henter seg inn igjen, gjentar handlingen osv. Oversettelsen kunne også vært noe strammere.