Drillet i å drepe

«Generation Kill» er en av de beste bøkene om Irak-krigen. Nå har radarparet som skapte «The Wire» laget TV-serie av historien.

I mars 2003 var Evan Wright en journalist på oppdrag for Rolling Stone i Kuwait, der han klarte å mase seg til å bli «embedded» med soldatene som skulle lede an invasjonen i Irak.


De neste to månedene tilbrakte han i en Humvee sammen med elitesoldatene i «second platoon of Bravo Company of the Marine Corps’ First Reconnaissance Battalion» - selv kalte de seg «første selvmordsbataljon». Wright brukte noe tid på å bli godtatt av soldatene og han opplevde å bli skutt på daglig, men han hadde den journalistiske fordel at han ikke måtte levere daglige rapporter.

Den første av tre fyldige artikler, «The Killer Elite» sto på trykk i Rolling Stone i juni 2003 og innbrakte Wright en National Magazine Award. Boka, med undertittelen «Devil Dogs, Iceman, Captain America and the New Face of American War», kom året etter. Og nå er altså den sju timer og sju episoder lange TV-versjonen klar, med premiere på HBO i USA 13. juli.

MEN NOK OM journalisten. «Generation Kill» handler i noen grad om hvordan skrivekaren har det, men boka er ingen gonzo-rapport med en ukritisk fan av Hunter S. Thompson i hovedrollen.

Soldatene er i sentrum og verken de eller Wright legger fingrene imellom. Innholdet i boka har fått konsekvenser for flere av dem - en ble tvunget til å forlate bataljonen, en annen fikk disiplinærstraff og den usensurerte kritikken av overordnede ble betraktet som uakseptabel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Seinere har imidlertid offiserer blitt befalt å lese boka for å få et innblikk i hvordan soldatene har det i felt. I tillegg bør det nevnes at boka har fått godkjentstempel av soldatene, bortsett fra de få som framstår som udugelige.

FEM-SEKS SOLDATER trer raskt fram som hovedpersonene i Generation Kill og det er en fargerik gjeng, på alle vis. Wright skriver at mer enn halvparten av troppen kommer fra ødelagte hjem og at «many are on more intimate terms with the culture of video games, reality TV shows and Internet porn than they are with their own families». Men flere har universitetsutdannelse og har valgt soldatlivet av pliktfølelse eller i et «anfall av idealisme».

«Generation Kill» kan «brukes» på to måter. På den ene side framtrer boka allerede nå som et stykke tidløs krigsreportasje med klassikerpotensial. Samtidig gir den detaljinformasjon om en bestemt krig som fortsatt pågår, fire år etter at boka kom ut.

I KRIGEN MED ET SMIL: Tv-versjonen av «Generation Kill» skal ifølge uoffisielle forhåndsanmeldelser være tro mot boka, som viser Irak-krigen fra soldatenes synsvinkel. Sersjant Eric Kocher er en av soldatene som deltok i krigen og som er portrettert i boka, her utenfor Bagdad med en smilende granat. Foto: EVAN WRIGHT
I KRIGEN MED ET SMIL: Tv-versjonen av «Generation Kill» skal ifølge uoffisielle forhåndsanmeldelser være tro mot boka, som viser Irak-krigen fra soldatenes synsvinkel. Sersjant Eric Kocher er en av soldatene som deltok i krigen og som er portrettert i boka, her utenfor Bagdad med en smilende granat. Foto: EVAN WRIGHT Vis mer

Det vil si, det er ikke vanskelig å finne mer oversiktlige bøker om hva som gikk galt i Irak, men Wrights bok får fram kaoset og mentaliteten på grunnplanet, i «krigens tåke», der soldater som ikke har sovet på flere døgn prøver å skille mellom fiender og sivile, samtidig som de irriterer seg over udugelige overordnede som ofte er dårligere opplært enn soldatene de skal kommandere.

De siste par åra har det kommet en rekke Irak-relaterte filmer fra Hollywood som verken kritikere eller publikum har vært begeistret for, til tross for at et flertall i USA etter hvert er blitt motstandere av krigen. Så hvorfor skulle en TV-serie klare å lokke til seg et krigstrett publikum? Burde man kanskje vente til krigen er over, styrkene sendt hjem og sårene slikket?

«GENERATION KILL» er forresten ikke første forsøk på å gjøre Irakkrigen engasjerende på den lille skjermen. På forsommeren 2005 var det mye «buzz» rundt en ny dramaserie som skulle vise krigens usminkete virkelighet. «Over There» skulle ikke ta politisk stilling - snarere tvert imot - men vise Irak-krigen fra soldatenes synsvinkel. Og det var ingen småkar som satt med kreativ kontroll: Steven Bochco var hjernen bak serier som «Hill Street Blues», «L.A. Law» og «NYPD Blue».

«Over There» skulle skildre krigen mens den fortsatt pågikk - vågalt i seg selv, siden et flertall av befolkningen i USA fortsatt var tilhengere av krigen og trolig kunne finne på å zappe videre hvis serien skulle vise seg å være «upatriotisk».

Men i stedet for å være konfronterende eller ubehagelig, var skildringen snarere gammeldags, stiv og kjedelig. Seertallene var for lave og det ble med den ene sesongen. For den som er nysgjerrig: 1. juli hadde «Over There» premiere på TV2 Zebra, som viser de 13 episodene utover sommeren og høsten.

TRE ÅR HAR gått siden Bochcos forsøk. Mye er forandret, folket har vendt seg mot Bush, løgner, fortielser og stadig nye bevis på inkompetanse har kommet for en dag - men USA kriger fremdeles i Irak. Men en optimist har jo ikke noe annet valg enn å tro på folkets engasjement. Amerikanere er utstyrt med en refleks som utløses når de hører ordet «troops». Support the troops. Selvsagt, alle støtter soldatene.

Med andre ord, det blir et spørsmål for serieskaperne om hvordan man gjør det. Og mer presist: Hvordan har David Simon og Ed Burns løst oppgaven?

Deres journalistiske tilnærming til tv-mediet fant sitt ultimate uttrykk i «The Wire», og det lå uendelige mengder med research bak: To fyldige dokumentarbøker, «Homicide - A Year on the Killing Streets» og «The Corner», pluss miniserien bygget på sistnevnte. Men deres habitat har hele tida vært Baltimore - Simon som reporter, Burns som politimann og seinere lærer.

Drillet i å drepe

UT FRA EVAN WRIGHTS bok synes det åpenbart at det som har fanget deres interesse, er tvetydigheten, muligheten til å lage komplekse karakterer ut av typer som ofte blir framstilt som gode eller onde klisjeer. I «The Wire» var det narkolangere, politifolk og politikere. I «Generation Kill» er det soldater - unge menn trent til å drepe på skattebetalernes regning. Evan Wright lar soldatene bli levende gjennom deres egne - ofte oppsiktsvekkende - ord. TV-versjonen skal etter uoffisielle forhåndsanmeldelser være tro mot boka. Og som i «The Wire» vil alle former for manipulerende «filmmusikk» være bannlyst.

Mens andre bøker, som den glimrende «Imperial Life in the Emerald City: Inside Iraq’s Green Zone», viser Irak-krigen fra byråkratene, politikerne og de militære ledernes side, dekker «Generation Kill» krigen fra soldatenes synsvinkel.

Iblant er de helter, iblant drittsekker, iblant motbydelig blodtørstige. De girer seg opp til å knuse fienden, men fortviler når de konfronteres med sivile lidelser. De sover nesten ikke, de knasker pulverkaffe, de sliter med udugelige offiserer og dårlig utstyr, de vet ikke hva som foregår, ordrene stemmer ikke overens med det oppdraget de tror de er satt til å utføre, og så videre.

ELITESOLADATENE i «Generation Kill» dreper for fote, først og fremst bevæpnede irakere, men de likviderer mange flere sivile enn det som kom fram i negative nyheter under invasjonen. De er utholdende og fokuserte, men en del av dem vil uten tvil få psykiske arr. Bokas budskap, i den grad forfatteren vil noe mer enn å vise virkeligheten, er at den som vurderer å sende soldater i krig, bør tenke seg godt om.

Mikael Godø er kronikkansvarlig og journalist i Dagbladet.

«Generation Kill» har premiere på Canal+ i september.

I FELTEN: Virkelighetens soldater, beskrevet i Evan Wrights bok «Generation Kill».
PÅ SETTET: Skuespillerne i tv-serien imiterer virkeligheten.