Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Drillo - Norges fremste intellektuelle

DET GIKK VEL som det måtte gå: I nominasjonen av Norges fremste intellektuelle oppdaget ikke Dagbladet noen verdige kandidater bosatt utenfor Oslo. Avisa fant selvfølgelig heller ikke rom for kristent - konservative kvinner som Nina Karin Monsen, Janne Haaland Matlary og for Oslobiskopen Gunnar Stålseth. Juryen så bort fra høyresiden og næringslivets mest energiske debattanter som Kåre Willoch og Trygve Hegnar. Den fant heller ikke plass for kulturpessimisten Elias Rukla, som må mange av oss gjerne vil se som vårt annet jeg eller for Dag Solstads herlige «Johnny Höglin».

Ikke overrasket, men likevel skuffet ble jeg da juryen heller ikke fant plass for min fremste favoritt, idrettens store intellektuelle, Egil Drillo Olsen. Da avgjørelsen falt, hadde jeg nettopp sett opptaket av Norge- Mexico 1-0 i 1994 om igjen for tredje gang og Norge-Brasil 2-1 i 1998 om igjen for femte gang, og jeg sa til meg selv: Kan det pekes på noen annen person som har tatt et tilsvarende oppgjør med sin samtid ? Har noen vist større mot, ærlighet og sannhetsvilje?

Hva dreidde det seg om når Drillo i for eksempel Mexico-kampen satset alt på Stig Inge Bjørnebys venstrefot og den 50 meter lange pasningen som Jostein Flo alltid rakk først og alltid headet ned i motstanderens målområde? Han brøt med den århundrelange tradisjonen om ballbesittelse, med den like lange tradisjonens beundring for driblemesteren, med den evige begeistringen for det vakre spillet definert som pasningsspillet. Han våget å si at det eneste som teller er å vinne neste kamp.

Alt i alt er likevel dette tradisjonsbruddet og motet som det krevde, i denne sammenhengen av underordnet betydning. Det avgjørende for min vurdering av Drillo som vår fremste intellektuelle, finner jeg i hans tillit til vitenskap, forskning og kunnskap. Drillo analyserte blant annet fotballspillet med kvantitative metoder og avdekket for eksempel flaksens betydning i fot -ballkamper. Drillo våget å bekjenne seg til objektiviteten, til viten og innsikt som grunnlaget for lederskap og formidling. Han våget å bekjenne seg til ferdighetene som en fotballspillers viktigste egenskap.

DA DRILLO FOR IKKE så lenge siden lot seg engasjere som trener for Fredrikstad, ble han intervjuet av en av våre tv-kanaler, og samtalen inneholdt bare omtrent følgende replikkveksling: Journalisten: Hva kan du tilføre Fredrikstad? Drillo svarer med ett ord: Kunnskap! Journalisten blir taus, og en våken tilskuer kan se at Drillo morer seg. Journalisten forstår ingenting, for han har ventet seg at Drillo skal svare med ord som «entusiasme» eller med alle sportsjournalisters yndlingsord gjennom de ti siste årene: «selvtillit». Det var med en salig flir om munnen at Drillo hjalp journalisten ut av forfjamselsen med et nytt ord: Fotballkunnskap.

I dette som i alle intervjuer har Drillo svart som en sann intellektuell. Han har talt mot tidens løgnaktighet, som da han for ikke lenge siden lot følgende ord falle i et intervju i Forskerforum: «Sjølvtillit er eit misbrukt ord i all idrett. Den fyrste føresetnaden for å lukkast er ikkje å ha tru på det. Den fyrste føresetnaden er å gjere dei rette tinga». Det er en grusom sannhet i en konsumorientert tid.

Kan Dagbladet rette opp igjen urettferdigheten det har utsatt Drillo for?