Drillo og Høgmo har stjålet spillet

FOTBALL: Egil «Drillo» Olsen og Per Mathias Høgmo fotballdisputerer som alltid, og snakker om vitenskap og paradigmeskifter som en annen Kuhn. Ordjåleriet er flaut, og helt uten berettigelse. Både Olsen og Høgmo har stjålet spillet fra dem spillet handler om; spillerne.

Medias rolle har alltid vært å hylle og sette fokus på enerne og de unike prestasjonene – atletene, de store idrettsutøverne. Dessverre er ikke den kreative utøveren alltid det naturlige midtpunktet lenger. Innen idretten blir det mer og mer fokus på aktørene utenfor kamparenaen, og da først og fremst trenerne.

I den amerikanske football-ligaen, NFL har det de siste årene skjedd en revolusjon på dette området. Treneren er nå mer i medienes fokus enn quarterbacken, ikke minst under Super Bowl. New Englands coach, Bill Belichick hadde eksempelvis vesentlig mer «kameratid» enn lagets playmaker Tom Brady under finalen for et par år siden.

Hovedgrunnen til at treneren så å si er blitt hovedrolleinnehaveren i flere ballidretter, er at treneren stadig får mer innflytelse på spillets gang. Mens trenerne tidligere først og fremst var motivatorene, formanerne, rådgiverne og dem som la de store linjene, er trenerne nå spissformulert blitt «puppetmastere» som i langt større grad enn tidligere fremsetter krav til hvordan spillerne skal bevege seg og oppføre seg på banen, både med og uten ball. Det har skjedd en vitenskapeliggjøring av spillet, hvor en blant annet benytter seg av datateknologi for å finne ut hva som er fornuftige spillemønstre. Den klare taperen oppi dette er den fremragende og kreative idrettsutøveren. I NFL har quarterbacken opp igjennom årene alltid vært bejublet og lovprist. Det var han som var den kreative kraften i laget, og som foretok de geniale valgene i nuet.

Nå er det treneren som foretar detalj-valgene, quarterbacken er nærmest redusert til å utføre beskjedene. Tilsvarende utvikling har vært ekstremt synlig i norsk fotball. Og Egil Olsen og Per Mathias Høgmo har vært hovedmenn i denne sammenheng. Som alltid ønsker de spillestildebatter velkommen. Det er bare nok en mulighet til å kunne føle seg herlig intellektuelle.

Spekket med kunnskap om hvilken vinkel spilleren bør ha på kroppen når han skal foreta et innkast fra egen banehalvdel, får de kombinert behovet for en slags akademisk glans med å drive med det de er mest glad i livet sitt.

For spørsmålet er ikke om man omsider skal slutte å gjøre et enkelt spill vanskeligere enn det er. Spørsmålet er ikke om det snart er på tide at de kreative norske talentene skal få større valgfrihet på banen (som de jo skal være de beste til å utføre, siden det er de som er talentene). Som alltid handler det om å findiskutere hovedrolleinnehaverens – trenerens – curriculum vitae. Hans kunnskapsbase.