Drillos «bakholdsangrep»

FOTBALL: Som så ofte før når en debatt om spillestil i fotball starter hos Egil Olsen er det to sentrale begreper som settes i fokus: Hans favorittbegrep «gjennombruddshissighet» og hans mest forhatte «ballbesittelse». Resultatet blir som før – en plassering av fotballspillet i to båser og karakterisering av trenere som enten er for det ene eller andre ytterpunktet. Da blir debatten for lite nyansert og konkret – og dermed uinteressant, for ikke å si formålsløs!

Begrepet «spillestil» er også med på å snevre inn debatten til et «enten – eller», hvilket er et simpelt «bakholdsangrep» på fotballens egenart. Spillestil kan kort og godt forklares som «måten et lag spiller på». Det vil igjen si at det enkelte lag og den enkelte trener bør klargjøre noen retningslinjer for hvordan samspillet skal foregå i laget – både angreps- og forsvarsmessig. I angrep kan ikke disse retningslinjene være for mange og rigide – for det vil begrense spillernes valg og kreativitet. Og her er vi ved et grunnleggende kjernepunkt: Det er enkeltspillerens fotballferdighet som er den helt avgjørende faktoren for kvalitet i spillet!

Noen retningslinjer for samspillet vil kunne være til hjelp for spillerne i noen situasjoner, men langt oftere er det spillerens uavhengige valg og utførelse som er avgjørende for å lykkes eller ikke i de utallige situasjonene som oppstår i en kamp. Et lag bør ha retningslinjer for når og hvordan spillere foran ballfører bør bevege seg. Kombinasjonen av å møte, løpe på tvers eller løpe fra gir ulike muligheter for ballføreren. Det å alltid spille «gjennom» eller alltid «på spiller» kan være like galt, men varierte valg her vil være mer skapende. Internasjonalt gode lag spiller mye mer «på fot» enn norske.

Raske kontringer er i gitte situasjoner et effektivt angrepsvåpen som det derfor er smart å ha retningslinjer for – når det skal startes, av hvem, og om det bør satses helhjertet i fullt tempo framover. Dette er Egil Olsen svært opptatt av – og jeg er selvfølgelig enig med han i det når kontringsalternativet velges.

Men i en fotballkamp oppstår det jo ikke gode kontringsmuligheter på rekke og rad – og da er det selvfølgelig en hel del annet som må vurderes og velges.

Dersom en ikke kan spille fort framover eller spiller framover på måfå og mister ballen, er det dårlig fotball å prøve på det. Da er det fornuftig og smart å holde ballen bak i laget med pasninger til spillerne lengre framme har kommet seg i fornuftige utgangsposisjoner og tar ulike bevegelsesinitiativ derfra. Dermed skapes pasningsalternativer som gjerne skal følges opp med taktomslag i ny bevegelse. Temposkifte er for øvrig en svakhet i norsk fotball.

Å komme til det forjettede «bakrommet» gjør en sjelden ved å spille gjennombruddspasning på «førstebevegelsen». En opp-tilbake-gjennom- eller opp-tilbake-vri-kombinasjon gir som regel større effekt, men blir for lite brukt i norsk fotball. Veggspillet er også alt for sjeldent å se!