Anmeldelse: Rag'n'Bone Man - «Life by Misadventure»

Dristig forvandling

Rag'n'Bone Man følger opp debuten med et annerledes og modent album.

KOMETKARRIERE: Rag'n' Bone Man fikk et brakgjennombrudd i 2016 og er brått en av Storbritannias største artister. Han har også rukket å besøke Norge flere ganger. I dag kommer hans andre album,. «Life by Misadventure». Foto: Sony Music
KOMETKARRIERE: Rag'n' Bone Man fikk et brakgjennombrudd i 2016 og er brått en av Storbritannias største artister. Han har også rukket å besøke Norge flere ganger. I dag kommer hans andre album,. «Life by Misadventure». Foto: Sony Music Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

«Life by Misadventure»

Rag'n'Bone Man

Soul/pop

Utgitt: 2021
Plateselskap: Sony Music

«Moden oppfølger.»
Se alle anmeldelser

ALBUM: Rag'n'Bone Man er artisten du har hørt på radioen eller på strømmetjenestene, men du kan kanskje ikke plassere ham helt. Han er derimot lett å kjenne igjen visuelt sett - med gulltann og enda flere ansiktstatoveringer siden sist.

Gift og skilt

Rory Charles Graham (36), som han egentlig heter, har også rukket å bli både gift, far til en gutt og skilt siden han ga ut singelen «Human» for fem år siden. Han tar farsrollen alvorlig og har flyttet fra London tilbake til East Sussex, ifølge et intervju med Irish Examiner for å gi sønnen mer rom. Til avisa forteller han også at han ikke ønsket å lage et brudd-album. ille er det nemlig ikke. Han har det såpass bra at «Fall In Love Again» er en advarsel og ikke en invitasjon. Sønnen Reuben (3) er derimot et tema. Skjer ikke det med alle nybakte foreldre? Her balanserer han på grensa til det banale, men ok.

Neo-soul

Videoen til «Human» er sett av 1,2 milliarder mennesker på Youtube og passerer når som helst 600 millioner lyttinger på Spotify, og i 2017 kom albumet med samme tittel. Overgangen fra hip hop til det som gjerne kalles neo-soul på albumdebuten var særdeles vellykket.

Graham startet på den vanskelige andreplata i 2018, men skrotet et halvt album og begynte på nytt. Det ble for trygt, for likt det første albumet.

«Kult eller søppel»

Etter den massive suksessen var det dristig av Rag'n'Bone Man å tenke nytt igjen, men han har en pragmatisk innstilling til det: «Enten synes folk at det er veldig kult, eller så kommer de til å tenke at det er skikkelig søppel. For det meste tror jeg folk roser deg om du tar noen sjanser musikalsk», sier han i intervjuet.

Det kan godt hende dette albumet splitter fansen, men den sjansen tar han.

Ikke «hitalbum»

«Human»-albumet har noen minneverdige låter, som tittellåten, «Innocent Man», «Giant» (med Calvin Harris) og ikke minst «Skin», men også lettglemte spor. «Life by Misadventure» er uten like åpenbare hitlåter utover duetten med Pink, tilbakelente «Anywhere Away From Here» (som faller litt når den gjentas helt til slutt uten Pink) og opptempolåten «All You Ever Wanted», som allerede må kalles en hit med sine tolv millioner lyttinger på Spotify siden den kom som singel i slutten av januar.

Likevel vil jeg påstå at «Life by Misadventure» er et album mer enn det er 15 enkeltlåter - og det i ei tid hvor albumet er utsatt. Samtidig er det sanger her som du når som helst kan risikere å høre i TV 2s «The Voice».

Råere

De fem første låtene er råere i formen enn debuten. Et par av dem kan høres ut som demoer, mens stemningen i duetten har mye til felles med Lady Gaga og Bradley Coopers «Shallow» fra «A Star Is Born».

Med «Alone» blir lydbildet større, med et barnekor som et supplement til Rag'n'Bone Mans mektige stemmeprakt - som nå er i ferd med å «ta av». Han legger mer kraft i vokalen enn på de første sporene, og det fortsetter på «Crossfire». Det er forløsende, samtidig er det noe selvhøytidelig over disse låtene. Men jeg kjøper dramaturgien, og albumet trenger dem.

Country

«Time Will Only Tell» er funky og flørter med både gospel og blues, mens refrengsterke «All You Ever Wanted» vipper mot punk og britpop - med elektronika-elementer - før tempoet dras ned på «Lightyears». Sjøl er jeg svak for «Party's Over», som leder opp til «Old Habits», der Rag'n'Bone Man høres ut som countrystjerna Chris Stapleton - før låten litt snodig tilsynelatende slutter og så begynner igjen med bare akustisk gitar.

Stort lerret

Det blir ikke mer country enn det, sjøl om albumet faktisk er spilt inn rett utenfor Nashville - med studiomusikere og noe skrivehjep fra veteraner i countrybyen. Produsent Mike Elizondo har derimot jobbet med så forskjellige - og lite countryfikserte - artister som Eminem, 50 Cent, Fiona Apple og Alanis Morissette, så her er lerretet i utgangspunket stort og palletten full av farger. Dessverre er det gråfarge det går mest av på de første sporene, men med ialt 15 låter kommer de andre fargene fram også. Og stemmen er uansett fabelaktig - i alle farger!

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer