Dristig nærlys

«Bekjennelsen og selvbekjennelsen er all sann kunsts innerste vesen. Det er fra det den springer ut - alt og ubetinget. Slik har det vært, og slik vil det være så lenge det finnes kunstnere på jorden. Det er kunstnerens vesen og oppgave. Å finne trekkene i sitt eget ansikt.»

Dette fortalte Sigurd Christiansen det norske folk i radio 4. juni 1947, og det er ut fra en slik forståelsesramme Tor Bomann-Larsen skriver hans biografi. Han tar dikterens ord på alvor, bruker diktningen for å kartlegge hans liv og livsløpet for å belyse diktverket.

Velkjent grep

Det er en velkjent analysemetode, og når Sigurd Christiansen selv anbefaler den, er det fordi han følte den var gyldig for hans eget liv, og fordi den psykologisk-biografiske litteraturforskningen var den framherskende på hans tid. I dag ser vi lettere hvilken tvangstrøye en slik lesning kan være, og når Sigurd Christiansen kort før han døde selv ville utelukke sin mest livsnære roman «Blodet» fra sine samlede verker, kan også grunnen være at han intuitivt forsto hvilke begrensninger en tolkning ville innebære dersom en kjærlighetssorg ble brukt som kart. Menneskesjelen er for komplisert og kunsten for frodig til at regnestykket kan gjøres opp og svaret stemme med fasiten.

Når det gjelder Tor Bomann-Larsens detektivhistorie av en levnetsbeskrivelse, må det imidlertid innrømmes at en slik innvending blir blek målt mot den hete leseropplevelsen hans gjennomførte skjebnedrama er. Familieromanen om familiedynastiet Christiansen syder av nerve og spenning og belyser uvanlige og til dels dramatiske livsløp. Et stikkord er oppbrudd, skam og skjebne. Vissheten om den mystiske og ukjente bakgrunnen til dikterens far, skreddermesteren som ble kirketjener, hviler som en skygge over familien. En av brødrene til Sigurd Christiansen er psykisk funksjonshemmet, et kors og en byrde for de andre. To andre oppsøker misjonsmarken, den ene i Kina, den andre i Afrika, begge tar sine familier med og utsettes for store prøvelser, lidelser og offer. For mange av familiemedlemmene blir misjonsmarken et slags Golgata gjennom to mannsaldrer. De er utvalgt, ubønnhørlig rammet av den vekkelsen som sveipte over Drammensvassdraget ved begynnelsen av dette århundret. En fjerde av brødrene bryter også opp, om enn på en annen måte. Han forlater sin eldre forførende kone og hennes nettopp døde tvillinger, og slår seg ned i Minneapolis som frisør.

Også for «ekteskapsdesertøren» blir oppbruddet en skjebne, et svik, et nederlag, en skam - et omen for barn nummer fem - Sigurd Christiansen.

Den store ilden

Ifølge Tor Bomann-Larsens lesning blir Sigurd Christiansens avgjørende opplevelse møtet med Aslaug Johannessen, den vakre, besnærende sidedamen bak luka på Drammens postkontor der han skulle tjene som funksjonær i mer enn en menneskealder. Hun blir hans Damaskus-opplevelse, hans store kjærlighet, men også hans savn, hans livsbyrde, og derfor en lyskilde for hans diktning. Christiansen er 29 år, hun 27, de er tvillingsjeler, som lar seg gjensidig inspirere. Hun gir ham en gjenklang i sjelen som dikterens kone Maggen aldri kan framkalle, hun som en gang var hans ungdoms beruselse, men etter hvert forvandlet seg til en fjern og kjølig Venus. I en kort lykketid møtes de hemmelig i forbudt kjærlighet, noen fotografier avslører heftig og stjålen lykke, noen brev og sitater fra verkene gir overbevisende sceneanvisning.

Som nevnt brøt Christiansen forbindelsen og valgte forsakelsen. Det blir hans store offer og samtidig det sjelelige løft som gir dikteren energi og verket nødvendighet, mener Bomann-Larsen. Det ender med at «Lauen» flytter til Oslo. Hun drar etter noen år til Frankrike, lar seg besvangre av en greker, gifter seg med ham, flytter hjem til Oslo, sender penger sørover, tar imot gresk besøk, lar seg besvangre på nytt, skilles, men treffer Christiansen i hemmelighet på nytt - uten at det er dokumentert i biografien. I Bomann-Larsens fantasi sitter «Lauen» blant tilskuerne på Nationaltheatret og ser sitt eget skjebnedrama på scenen tegnet av sin elskedes penn. Og alltid forblir hun den drivende inspirasjonen bak verk etter verk.

Anstrengt

Den svakeste siden ved Bomann-Larsens biografi er utvilsomt hans iherdige og utrettelige forsøk på alltid å finne portrettene av dikteren selv, hans elskede Aslaug og hans kone Maggen i romanene og skuespillene. Ja, også skjebnene, konfliktene og livene til de andre familiemedlemmene fotfølges. Det kan bli noe tvungent og villet over lesningen. Fasiten gjør nemlig diktverkene langt mer forutsigbare og standardiserte enn de oppleves ved en forutsetningsløs lesning. Det er særlig sjenerende ved tolkningen av mesterverk som «Mannen fra bensinstasjonen» og trilogien om Jørgen Wendt.

Når det gjelder Bomann-Larsens lesning av romanen «Blodet» og særlig av skuespillet «En reise i natten», er derimot parallellene slående og tolkningen perspektivrik. Særlig fordi den kaster lys over selvbedraget og løgnen som inntar en så sentral plass i Christiansens diktning. «Vi har lett for å gjøre oss blinde når en stor følelse besetter oss,» sier hovedpersonen Nils Bru. «En følelse som vi ikke er herre over. - Men når du står foran meg nu - og jeg vet alt - da blir det anderledes. Da våkner en tvil i mig. Da erindrer jeg trekk ved dig som jeg hver gang har skjøvet til side i en slags blind bluferdighet. Trekk som jeg ikke vilde se. Som jeg vilde gjemme bort.»

La det for øvrig være sagt at dette er en strålende, dristig og uvanlig velskrevet dikterbiografi, og at Bomann-Larsen med nærlys skildrer dikterens arbeid med stoffet, hans triumfer og nederlag, hans kritikere og konsulenter - tidvis samme person! - og hans tredemølle på postkontoret. Et stykke på vei er det en hagiografi. Biografen beundrer og får leseren til å beundre denne stedige ensomvandreren under Drammens evige himmel. Og lokker fram en ubendig lyst etter å lese verkene på nytt. I så måte har også Bomann-Larsen gjort en bragd.