Dristige antakelser

Et modig forsøk, men det må gjøres mer arbeid for å sannsynliggjøre en del av hypotesene som settes fram i boka.

Den norske embetsmannsstaten er ofte beskrevet. En viktig gruppe av embets- og tjenestemenn holdes da gjerne utenfor: offiserene. Det er som om de ikke helt teller i Norge, i alle fall ikke like mye som prestene, professorene, juristene. Men nå kommer en bok som setter nettopp denne embetsmannsgruppa og dens innflytelse i fokus, fra 1814 til aprildagene 1940.

Uvennlig


«Konspirasjon og kapitulasjon» er rett nok et uvennlig portrett. Lars Borgersrud ser med mistanke på sitt emne. Den tradisjonen han trekker gjennom de mer enn hundre år av offisersstandens liv, er en som først og fremst skal forklare hva han forstår som det fatale nederlaget i 1940. Og den forklarende linja han tilbyr, er at offiserene alt i unionstida slo inn på en virksomhet de skulle holdt seg borte fra: politisk konspirasjon. Fra kapteiner til generaler lot de seg beherske av politiske preferanser, og da selvfølgelig den preferansen som embetsmenn generelt delte: konge- og hofftroskap, samt skepsis og frykt for et overdrevent demokrati. Resultatet ble «geværavskruing», tendensen til å gjøre våpen ubrukelige for radikale rekrutter.

Militærkupp

Konspirasjonene ble avslørt i 1895, men fortsatte etter selvstendigheten i 1905, og skjøt fart etter første verdenskrig. Nå var det de radikale arbeiderguttene blant rekruttene som representerte faren. Våpen ble i all stillhet gjort ubrukelige, for å hindre at de falt i revolusjonære hender. Samtidig konspirerte offiserene som aldri før, i organisasjoner som Samfundsvernet, Fedrelandslaget, Nasjonal Samling. Det ble lagt planer og inngått stille overenskomster. Ja, under forsvarsminister Quisling i 1932 ble det utarbeidet operasjonsordre for et komplett militærkupp som skulle sikre ro og orden ved offiserenes hjelp i tilfellet revolusjonsforsøk fra «de røde».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nektet å følge ordre

Katastrofen kom i 1940. Konspirasjonene hadde på det tidspunktet undergravd forsvaret innenfra. Den ubegripelige ordren om at det skulle mobiliseres «stille» den 9. april, med innkalling pr. post, samt de ubrukelige våpnene som mange steder møtte de frivillige som trosset ordren og strømmet til mobiliseringsplassene, kan skrives tilbake til offiserenes ulykksalige tendens til konspirasjon. Resultatet ble kapitulasjonen den 10. juni 1940. Offiserene nektet å følge regjeringens oppfordring om å fortsette krigen. De la ned våpnene og ga i stedet Hitler sitt høytidelige æresord om aldri mer å gripe til våpen mot Tyskland. En stor del av dem meldte seg seinere til okkupasjonsmaktens arbeidstjeneste, eller til dens frivillige væpnede avdelinger.

Lars Borgersruds konspirasjonslinje er energisk og insisterende gjennomført. Kompetent og velformet skriver han også, skjønt med en hang til å dvele ved tekniske detaljer. Han vekker like fullt motforestillinger. Den er ikke klar, den sammenhengen han mener å påvise mellom mellomkrigstidas politisering og mobiliseringskaoset den 9. april.

Slår seg på munnen

Han tar heller ikke høyde for at mange av mellomkrigsåras forholdsregler egentlig var ganske rasjonelle. Framfor alt er det ikke vist at offiserene står som mer «konspirerende» enn andre embetsgrupper. Og slett ikke er det lett å se hvilken sammenheng det skulle være mellom påstandene om illegitim konspirasjon, og den innsatsen befalet tross alt la for dagen ifølge Borgersruds egen, detaljerte gjennomgåelse av selve felttoget i 1940. Han slår seg selv på munnen, etter min mening.

Slik sett må boka leses som en dristig antakelse, en hypotese om skjulte sammenhenger, som det nok må gjøres mer arbeid for å sannsynliggjøre fullt ut. Men vi skal være glad for at vi har en militærhistoriker i Norge som med så stort talent våger å stille vedtatte sannheter på hodet.