Dristige klisjeer

Det er ingen stor og krevende jobb å finne svakheter i boka «Datter av øyeblikket. En roman om de store religioners mystikk». Forfatteren Ragnhild N. Grødal har i sjelden grad gitt seg klisjeene i vold i denne boka, der hun, på flere ulike plan, skildrer en ung forfatters dramatiske søken etter sannhet.

Allerede i forordet er det som man skvetter til når hun skolemesteraktig formaner oss: «Lytt etter mystikkens univers.» Og det skal bli verre: «Hans forlengede pistol skjøt mot hennes vaginale blink.» Ja, ja. Mitt poeng er at man likevel bør gi Ragnhild N. Grødal en sjanse. For evner man å se bak klisjeene, eller rett og slett heve seg over dem, vil man kunne oppleve «Datter av øyeblikket» som en spennende, dristig og annerledes bok.

Hovedpersonen er altså forfatteren Peter Storlien, som flykter fra et kjærlighetsnederlag hjemme i Norge. I en periode skal han bo i Spania, der skal han skrive en bok om mystisisme. Utdrag av denne Peters bok blir en slags bok i boka, fordi Grødal med jevne mellomrom viser oss hva Peter har skrevet.

Seer

Men utenfor sitt eget verk, i det virkelige livet, konfronteres han både med kjærlighet og død. Han forelsker seg i en kvinnelig tyrefekter, en tvillingsjel som, i likhet med han selv aldri har lyktes i kjærlighet. Dessuten veves han inn i et morddrama som har rammet familien han bor hos. Inma, husets 18 år gamle datter, er sporløst forsvunnet, og ingen kan gjøre rede for hva som har skjedd med henne.

Men Peter, forfatteren, er en seer, i mer enn én betydning av ordet. Helt fra barndommen har han hatt overnaturlige evner, nå «ser» han hva som skjedde med Inma, og til slutt blir han sågar i stand til å peke ut en morder. Samtidig skriver han på sitt verk om mystisismen. Han skaper mens han lever, og det han skaper tar farge av det som skjer med ham og rundt ham. Den subtile relasjonen mellom «liv» og «verk» turneres dyktig av Ragnhild N. Grødal.

Overskrider

Samtidig er det åpenbart at hun, og hennes hovedperson, deler en sentral ambisjon. De vil opplyse, nærmest undervise, leseren om mystisismens vesen. Slik jeg forstår Randi N. Grødal overskrider mystisismen de ulike religionene:

«Guds barn er like hjemme i en synagoge, i et tempel, i en kirke eller i en moské. Mystikkens vei er ikke avhengig av det rommet du er i eller den kulturen du går kledd i,» heter det et sted i boka. For å illustrere dette viser Grødal - eller hennes hovedperson, forfatteren Peter Storlien - eksempler på mystisisme innen ulike religioner.

Grødal har skrevet en roman, men også en slags lærebok, en fiksjon, men også en slags sakprosatekst. Denne sjangerblandingen er risikabel, men på merkelig vis kommer forfatteren brukbart ut av dette. De ulike sjangrene utfyller hverandre, beriker hverandre. I hvert fall maktet hun å veve meg inn i sitt underlige, sære og fascinerende univers, på tross av min irritasjon over de pompøse språkblomstene hun stadig finner å måtte krydre teksten med.