Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

TV-anmeldelse: «Space Force»

Driter ut Trumps tweets

«Space Force» fungerer best når den konsentrerer seg om ren situasjonskomikk.

Romkrig: Er «Space Force» med Steve Carell verdens første humorserie basert på et av Donald Trumps impulsive innfall? Video: Netflix Vis mer

Donald Trumps impulsive beslutninger basert på hans overbevisning om at verden fungerer som en Hollywood-film er talløse. Det var vel bare et spørsmål om tid før noen gikk hen og laget en fullblods komedieserie om en av dem. Jeg sikter til presidentens etablering av den nye forsvarsgrenen Space Force, altså væpnede styrker i verdensrommet, så USA ikke skulle henge etter i fall verdensrommet utviklet seg til å ble en ny krigssone

«Space Force»

3 1 6

Humorserie

Alle episoder slippes 29. mai
Beskrivelse:

Sjefsfjott Steve Carell er tilbake som den stakkars generalen som får ansvar for å lede den amerikanske presidentens nyopprettede styrke for krigføring i verdensrommet.

Kanal:

Netflix

«Fungerer best når den konsentrerer seg om ren situasjonskomikk»
Se alle anmeldelser

Hvis du himler med øynene kan jeg informere om at general John Raymond offisielt tok ledelsen for den høyst virkelige, amerikanske romstyrken 14. januar i år, og at rundt 16 000 amerikanske yrkesmilitære og sivile skal sysselsettes der de nærmeste årene. I 2020 er veien ikke lang til «Dr. Strangeloves» militarisme-som-verdenssyn (der våpenkappløpet fortsetter selv etter at atomapokalypsen er et faktum, og generalene er livredde for at USA skal komme dårligst ut etter å bo hundre år i dype gruver: «Mr. President, we must not allow a mine shaft gap!»), eller den episoden av «The Simpsons» der Springfield lar seg overbevise om at de trenger en patrulje som beskytter dem mot bjørner, og så jubler at det virker når ingen bjørner dukker opp etter at patruljen er opprettet.

Nødvendig?

Men hva vet jeg? Kanskje en «Space Force» er nødvendig? Kanskje russerne allerede har genmanipulerte sibirske tigre med laserkanon på romhjelmen i bane der ute? Hvis andre romnasjoner ikke har begynt å ruste opp verdensrommet allerede, har de i hvert fall en grunn til det nå.

Ubeskyttede tweets

I Netflix’ humorserie «Space Force» oppretter en ikke navngitt president romstyrkene da han får vite at kommunikasjonssatellittene som videreformidler tweetsene hans er skremmende ubeskyttet. General Naird (Steve Carell fra «The Office» og «The Morning Show») blir motvillig satt til å lede prosjektet, og resten av serien er en arbeidsplasskomedie som Carell og hans medskaper Greg Daniels (amerikanske «The Office», «Parks and Recreations») burde passe perfekt til. Dessverre er det bare innimellom «Space Force» fremprovoserer latter, til tross for et åpenbart skyhøyt budsjett, og mange dyktige komikere i birollene (Lisa Kudrow, Jane Lynch og John Malkovich for å nevne noen, og ikke minst den nylig avdøde, uforlignelige Fred Willard, i det jeg antar er hans siste rolle). Det er bare så mye selv verdens beste komikere kan gjøre, når manusavdelingen virker å ha sett seg fornøyd med første utkast.

Man skulle tro at å vise det hverdagslige og byråkratiske i høyteknologisk pionervirksomhet, og det fjottete og smålige i mennesker som angivelig skal være de ypperste av de ypperste, er kilde til god humor. Det var jo tross alt det som gjorde «Silicon Valley» til det komiske mesterverket det er. Men med utydelig definerte rollefigurer og et vinglete humorpremiss kan settingen være så morsom den bare vil, man får ikke den kumulative effekten god humor er avhengig av (det er derfor vi ler mer av rollefigurer vi allerede kjenner, enn helt nye), og da er man prisgitt at skuespillerprestasjonene og enkeltvitsene skal hale det i land, og skjer sjelden her.

Legitimerer Trump

Carells Naird er for eksempel ganske umulig å få tak på. Er han en yrkesmilitær gubbe med mer testosteronstyrt selvtillit enn kompetanse, som ser på demokratiske prosesser som et irritasjonsmoment? En elskelig tosk som Michael Scott fra «The Office? Eller en straight man fanget i absurde byråkratiske tannhjul?

UFLAKS: NASA og SpaceX har planlagt oppskytningen av SpaceX lenge. Like før take-off kom beskjeden de ikke ville ha. Reporter: Christian Wehus. Video: AP Vis mer

Han kunne selvsagt vært alle disse tingene, men «Space Force» klarer ikke forene dem til en helhetlig karakter, bare enkeltstående egenskaper som trekkes frem når plottet trenger det. Det samme kan sies om premisset, vi får aldri vite hva vi egentlig skal synes om romstyrkene. Skal vi heie på dem eller ikke? Hva er dilemmaene her vi skal bry oss om? Hva står på spill? Hva vil egentlig Naird og de andre? Er det egentlig en bra ting når han overbeviser kongressen om viktigheten av at de får alle pengene de ber om? Eller begynte serien faktisk – all den tid fremmede makter i fiksjonsuniverset virkelig prøver å sabotere for våre snille, amerikanske fiksjonshelter og deres altruistiske romprosjekter – å legitimere Trumps reelle romstyrke her? Serien er for nølende i hva den vil være til å bruke en sånn tvetydighet til sin egen fordel, og da ender det med å bli en svakhet.

Vektløs sjimpanse

Satiren er ikke i nærheten av så spiss og godt observert som i f.eks. «Silicon Valley» og «30 Rock», og blir fort billig (selv om jeg skal innrømme at jeg ikke hever meg over å le av den russiske kjæresten til Nairds datter, som både er påfallende interessert i høyteknologiske militære hemmeligheter, og har en egen evne til å forutse hva presidentens neste tweet kommer til å være). «Space Force» fungerer best når den konsentrerer seg om ren situasjonskomikk, tydelige scenarier og slapstick. Som i episode to, der en satellitt trues, og romstyrken må kommunisere via tegnspråk med den eneste som kan redde den – en kravstor sjimpanse forlatt på en romstasjon. Her nærmer vi oss omsider «Silicon Valley»-nivå. Alt blir tross alt morsommere med apekatter, og en vektløs sjimpanse + løpsk hånddrill = gyllent slapstick-øyeblikk.

Men disse øyeblikkene er bare passasjerer på et skip som aldri når stjernene, fordi ingen tok seg bryet med å plotte ut kursen først.

(Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.)

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!