DET ER NOE  som gjør at vi mer eller mindre bevisst forsøker å fortrenge at det annerledes, det skitne og upassende, fins. Og det kan få katastrofale følger for den som føler seg uren, skriver kronikkforfatteren og trekker linjer til Karl Ove Knausgårds angrep på den svenske kulturen. Foto: NTB Scanpix
DET ER NOE som gjør at vi mer eller mindre bevisst forsøker å fortrenge at det annerledes, det skitne og upassende, fins. Og det kan få katastrofale følger for den som føler seg uren, skriver kronikkforfatteren og trekker linjer til Karl Ove Knausgårds angrep på den svenske kulturen. Foto: NTB ScanpixVis mer

Dritten i kulturen

Har Karl Ove Knausgård og andre forfattere en avføringsfetisj? Eller rommer alt drittpreiket en betimelig advarsel?

Meninger

Min første var en ung kvinne. Hun sto i resepsjonen i avisen og ventet. Da jeg kom ned, den unge journalisten, rakte hun meg en bunke håndskrevne ark. Jeg vil at du skal lese, sa hun. Jeg gjorde som hun ba om. Hun gråt hele tiden. Det var forvirrende og ubehagelig. Jeg husker ikke lengre ordene, men jeg husker det veldige mørket de formidlet. Dette mørket ga hun skylden for at hun hadde blitt narkoman, og senere mistet omsorgen for sitt eneste barn. Notatene, forvirrede og springende, forklarte også at hun ikke aktet å leve lenger.

Etter hvert ble det flere slike møtermed mennesker som slet med å passe inn. Aldri like skjellsettende, men de beskrev liv som var beslektet. Ofte var det gode grunner til å ikke skrive om dem i avisen. Men historiene satt likevel igjen i meg, og sammen dannet de en ubehagelig fornemmelse:

Det er noe ved måten vi lever på. Det er noe som gjør at vi mer eller mindre bevisst forsøker å fortrenge at det annerledes, det skitne og upassende, fins. Og det kan få katastrofale følger for den som føler seg uren.

Her finnes en parallell til Karl Ove Knausgårds rabulistiske angrep på den svenske kulturen i Dagens Nyheter. Tilfeldighetene ville ha det til at det samme dag sto et intervju på med meg på trykk i Dagsavisen, der jeg ytret noe liknende. Derfor denne utbroderingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Knausgård kaller broderfolkets kultur for enøyd. Han skriver blant annet: «Grunden till att det finns så mycket hat hos cykloperna, och så mycket fruktan, tror jag är enkel. Cykloperna vill inte veta av de delar av verkligheten som inte är som de anser att den bör vara.»

Fenomenet er vel neppe bare svensk, ikke bare norsk, og gjelder så visst ikke bare i litteraturen: Forherligelsen av det rene finner vi i så vidt forskjellige fenomener som saneringen av tiggere fra våre gater, forestillingen om den eneste riktige kroppen, legningen, barneoppdragelsen, interiøret, frykten for besmittelse fra andre kulturer, debatten som priser den sterke og klare slutningen - alt dette rommer uttrykk for at vi vil det ulike til livs, og ha det rent og ensartet rundt oss.

Kunstnere og tenkere har lenge brukt det urene som tankeverktøy. En av dem var filosofen og pornografen Georges Bataille. Han var en stundesløs provokatør, som blant annet hevdet å ha onanert foran sin mors lik. Men Bataille etterlot seg også noen interessante teser. De er skremmende om vi anvender dem på vår tid, og på Knausgårds bilde av kyklopene.

Samtidig som Hitlers politiske karriere i Tyskland skjøt fart, begynte Bataille å jobbe med en teori om et skille i den menneskelige eksistens. Han så en konflikt mellom det rene og oppbyggelige, det homogene, på den ene siden, og det urene, nedbrytende på den andre siden - det heterogene. Bataille var sterkt farget av marxismen og mente at det homogene var alt det som gagnet markedet og arbeidets sfære. Det heterogene mente han var alt som kunne rive det ned, eller trekke i en mer ubestemmelig retning: avføring, søppel, det erotiske, drømmer, nevroser, gale mennesker, oppviglere og diktere.

Disse skillene beskriver Bataille i en tekst kalt «Fascismens psykologiske struktur», skrevet i 1934. Han peker på en slags indre motsetning i fascismen: den oppstår i et samfunn som forkynner det rene, men selv er den mest av alt en ideologi som appellerer til affekten, til begjæret etter overskridelse. Fascismen blir altså forlokkende fordi den tilbyr et kroppslig utløp for det innestengte overskuddsmaterialet - alt det som den homogene kulturen ikke hadde rom for. (Dette skriver Remi Nilsen mer utførlig om her.) Som et ekko av Bataille skriver Knausgård: «Självklart var nazismen också vacker, för hade den inte varit det så hade ingen låtit sig förföras av den.»

Knausgård har også brukt avføringen som analogi for samfunnet. I essaysamlingen «Sjelens Amerika» har han en lengre tekst om det å rent faktisk drite, som et siste tilfluktssted i et samfunn der offentligheten griper stadig lenger inn i det private:

«Å drite er å lukke døren om seg selv og sin egen kropp og presse ut avfallsstoffer i ensomhet. Det er en absolutt nødvendighet, og, kan man si, en av de handlingene som forbinder oss med den jorden vi lever på og av.»

Nylig kom jeg over en tredje forfatter som tenker rundt dritten. Han viser oss at vi allerede har verktøyene for å bearbeide og erkjenne den. I Mazdak Shafieians ferske essaysamling «Det urgamle materialet» har en av tekstene tittelen «Messiansk skatologi». Skatologi er studiet av avfall og ekskrementer. Shafieian viser hvordan essayet som tankeform er en måte å fange opp alt det uventede, det usagte, det glemte, det fortrengte. Et essay har sjelden som mål å slå noe fast, men snarere å utforske. Essayet har derfor ikke noen åpenbar plass i et samfunn som dyrker det rene og entydige - og kanskje nettopp derfor er det nyttig.

Kunsten har potensialet for være et fristed for å prøve sin moral før man omgjør den til handling. Men problemene oppstår når «kyklopene» leser disse forfatternes tanker som argumenter for et frislipp, eller til og med en opphøyelse av det kyniske, voldelige, dumme og utålelige. Det er de selvfølgelig ikke. De er argumenter for å ta inn over seg at det usikre og motsetningsfylte, noen ganger ekle og skremmende, finnes - og at det aldri kan renses bort.

Det er viktig fordi et samfunn som forestiller seg at alt kan bli ens, er dømt til å føle seg mislykket. Det uensartede vil alltid finnes, ikke bare i kulturen og Karl Ove Knausgårds tekster, men inne i hvert enkelt menneske. I et slikt «mislykket» samfunn er det før eller siden noen som vil gå altfor langt for å nå den totalitære utopien.

Jeg tror det er grunn god nok til å ta Knausgårds polemiske tømming til følge, og spørre, om enn bare som en øvelse: Hvis det faktisk er slik at vi lever i et samfunn som skyr urenhet, hvorfor er det slik?

Ett av privilegiene ved å skrive en roman kontra det å være journalist, er at jeg ikke lenger behøver å presentere noen entydige svar. Jeg kan til og med tillate meg å gjøre som Mazdak Shafieian sier:

«Det eneste vi kan gjøre, er derfor å anerkjenne tilstanden slik den er, i dens kaotiske sannhet, for derfra, ved å holde motsetningene i sjakk, å finne praktiske løsninger som aldri er evighetsorienterte eller entydige, tvert imot: Lacans metafor for det ubevisste er i denne sammenheng like treffende som konsist: en urinblære som lar seg fylle på ny og stadig tømme igjen.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook