Drittsekk av guds nåde

Parodisk 1600-tallsdrama i pompøs innpakning.

En større drittsekk enn den Herrens tjener i «Mørkets høvding» må vi nok lete en stund etter.

Hrafn Gunnlaugssons film har en slags parodisk kraft, om dét kunne være noe å trakte etter. Hver eneste medvirkende ser ut til å ha rømt fra en tegneserie, et islandsk 1600-talls-persongalleri omgitt av religiøs mørketid, der alle oppfører seg etter oppskriften: de slafser kjøttbein, brenner hverandre på bål, hopper i halmen, utgyter besvergelser og er generelt uappetittlige. I sentrum den skinnhellige prest Sira Jsn (Hilmir Snær Gudnason), som gud bedre faller for kjødets lyst og gir seg til å hive antatte troll på bålet - knapt en nyhet på den internasjonale arena.

Det er mulig at Gunnlaugsson tilsikter en slags humor, men ærlig talt virker den mest utilsiktet. Som drama er «Mørkets høvding» traurig, forutsigbart og pompøst i sin karikerte framstilling, teppelagt med talende musikk. Fotografen varter opp med slående bilder, Odd Nerdrum med friske Satan-tegninger.

Og som det heter: «based on a true story.» Trøste og bære.