Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Drive-By Truckers

Er D.B.T. det nye R.E.M.?

CD: Drive-By Truckers’ forrige album var «A Blessing And A Curse», og det ble nok litt av begge deler etter utgivelsen i 2006. Da Jason Isbell forlot bandet på grunn av «personlige og kreative forskjeller», måtte bandet «gjenoppfinne» seg sjøl. Etter en liten pust i bakken blomstret låtskriver og frontfigur Patterson Hood, og 50 låter «skvatt» ut. Ni av dem fant veien til bandets åttende – og beste – album. Sju er signert Mike Cooley, mens bassist Shonna Tucker bidrar med tre. Og det er ikke antall sanger som er imponerende, 75 minutter kan ofte være i meste laget, men den bunnsolide kvaliteten på hver eneste en av dem. Tekstmessig er albumet en sann fryd. Som så ofte før har bandet lagd et slags konseptalbum med rockoperapreg – om familieliv og livet generelt, om Bob som tar seg av moren sin, Lisa som har bursdag og pappa som trenger en drink. Øset, ofte med en eim av sørstatsrock, er dempet til fordel for et mildere countryuttrykk med nikk til Gram Parsons. Samtidig minner bandet om Athens-kollegene i R.E.M. – eller Rolling Stones á la «Sticky Fingers» (1971) for den saks skyld. (også de inspirert av Parsons …). Bandet har tre gode vokalister, og John Neffs gitar og steelgitar er trukket enda mer fram og blir dermed en viktig stemningsskaper. Ikke kjør forbi denne, truckers!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media