Drivende godt spilt

De spiller som om Asia-krakket puster dem i nakken, og de i løpet av drøye to timer ikke bare skal dra inn underskuddet i det kriserammede meklerfirmaet, mens også Oslo Nyes, de fem hovedaktørene i David Mamets «De desperate».

Rolletegningene sitter som en all time high fra første scene. Spillet, særskilt før pause, er suverent og karakterene strålende, alle som én forsvart og utlevert på en og samme tid av skuespillerne med Jan Grønli, Anders Hatlo, Espen Skjønberg, Mads Ousdal og Trond Brænne i toppform.

Manneverden

Det er menn på godt og vondt det dreier seg om på Oslo Nyes hovedscene akkurat nå, dette enkle, målrettede kjønnet, der skalaen går fra mye drittsekk til litt mindre. David Mamets «De desperate» er først og fremst skildringen av «a man's world». Dialoger og replikker, strøkent oversatt til bråkjekt Dagens Næringsliv-norsk av Leif Helgeland, er klippet sylskarpt til av den deilige kynismen og ubarmhjertigheten Mamet er så kjent for.

Stykket fikk Pulitzer-prisen i 1983. Det ble film, med blant andre Al Pacino og Jack Lemmon, i 1993. Oslo Nye har lagt handlingen til år 2001, og mener oppsetningens timing til det turbokapitalistiske Norge anno 1998 er perfekt. Skjønt - stykket ville nok ikke vært helt gresk for nordmenn etter jappekrakket i 1989 heller.

Usminket

Settingen er år 2001 i et eiendomsmeklerfirma, fikst innredet av scenograf Anna Gisle. Beskjeden fra hovedkontoret er klar: meklere som havner nederst på salgslisten, åker ut. Vinneren tar alt. Den som skal påse at de fire meklerne følger spillet, er den kjølige, hjerteløse oppkomlingen Jon (coolt håndtert av Mads Ousdal).

Mamet viser oss kapitalismen usminket - uten å moralisere. Han snører etter hvert nettet om de psykologiske mekanismer som utløses når menneskers livsgrunnlag trues - uten å moralisere her også.

Et innbrudd blir handlingsdriveren i spiddende verbalhumor, og utløser en moderne tragedie midt i komedien. Akkurat det perspektivet somler regissør Per-Olav Sørensen noe bort. Annen del av oppsetningen tetner ikke godt nok til rundt Willy Loman-figuren Levins (Espen Skjønberg) dyrekjøpte erfaring: han er dømt til å tape i den nye tid - uansett hva han gjør.

I en ellers troverdig, underholdende og gnistrende spilt oppsetning blir dessuten Sørensens bruk av Folk & Røveres Gerhardsen-rapp om ordet «solidaritet» mellom sceneskiftene, litt slitsom. Mer enn det: Når Mamet ikke moraliserer over utviklingen og lar publikum trekke sine egne konklusjoner, burde også Sørensen ha gjort det.