Drivende og språksterk krim fra James Lee Burke

«Blikktakblues for New Orleans» er en perspektivrik fortelling om naturkatastrofen og mellommenneskelige relasjoner i den amerikanske byen.

BOK: Etter at Vigmostad & Bjørke så seg nødt til å trekke førsteopplaget av James Lee Burkes «Blikktakblues for New Orleans» fra markedet på grunn av omfattende feil, er nå en ny utgave som er langt mindre skjemmet av mangler (selv om stavefeil stadig er der) i bokhandlene.

Den sekstende boka med etterforsker Dave Robicheaux i hovedrollen, handler like mye om den ytre som om den indre natur: Lee Burke skriver fram det reneste dommedagsbilde av New Orleans etter orkanen Katrinas herjinger. I kjølvannet av de voldsomme skadene og de menneskelige lidelsene, har alskens banditter gode dager: En narkoman prest forsvinner, et herskapshus robbes. To unge kriminelle blir selv skutt. Hendelsene henger sammen på en måte det blir Robicheaux’ oppgave å finne ut av. Snart dukker også en besteborgerlig forsikringsagent med en plaget datter opp, etterfulgt av en mystisk, skremmende mann som stadig henvender seg til Robicheaux’ egen familie, og flere lik.

Naturkrefter

Sammen med sin faste følgesvenn gjennom mange bøker, Clete Purcel, som i likhet med Robicheaux selv er en alkoholisert Vietnam-veteran med en vanskelig barndom bak seg, fører etterforskningen ham gjennom et engasjerende persongalleri og et orkanrammet New Orleans som likner mer på helvete enn på den rett nok lastefulle «Babylons store skjøge» han trodde han kjente.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For om «Blikktakblues for New Orleans» er en krimroman, er den også et portrett av sørstatene generelt og Louisiana spesielt, og en tidvis nesten sjokkerende skildring av konsekvensene av naturens krefter: «Likene var svøpt som mumier i størknede rester av organisk materie, de satt fast i ventilasjonskanaler eller var klemt inne mellom takbjelker som hadde svulmet opp til mønet.»

Katrinas dødbringende herjinger i den ytre naturen avspeiles i hovedpersonenes lite stabile indre naturer: Purcels liv er i konstant uro, og Robicheaux har sine spøkelser som stadig hjemsøker ham i drømme, han også.

Dystert

Men om bokas antihelter har likhetstrekk med klassiske hardkokte krimklisjeer i amerikansk litteratur, er Lee Burkes personer også sammensatte (dog med unntak for visse særlig fæle forbrytere): I «Blikktakblues for New Orleans» herjes en voldtektsmann like mye av samvittighetskvaler som Robicheaux selv sliter med tanken på hva han ville være villig til å gjøre med et menneske som truer hans nærmeste familie, og forfatteren problematiserer stadig kriminalitetens utgangspunkt.

KATASTROFE: James Lee Burke skriver godt om orkanen Katrinas herjinger, men også om rase, frykt og forholdet mellom mennesker i «Blikktakblues for New Orleans». Foto: ESPEN JENSEN
KATASTROFE: James Lee Burke skriver godt om orkanen Katrinas herjinger, men også om rase, frykt og forholdet mellom mennesker i «Blikktakblues for New Orleans». Foto: ESPEN JENSEN Vis mer

Poetisk

Offer og overgriper er aldri helt klare kategorier, og ikke bare durkdrevne skurker trekkes mot det ulovlige. Om enkelte av Lee Burkes skikkelser peker i motsatt retning, er det likevel et heller dystert syn på menneskenaturen som kommer til uttrykk i bokas karslige univers.

Lee Burke er kjent som en kriminalforfatter som skriver så godt at det tradisjonelle skillet mellom krim- og annen litteratur i hans tilfelle gir mindre mening, og referansene i romanen er utpreget «høykulturelle»: William Blake, Voltaire, Walker Evans. Forfatterens språkbegavelse preger også «Blikktakblues for New Orleans», selv om han nå og da muligens blir i overkant «poetisk» og ordrik i sine skildringer av Louisianas sumplandskap.

Likner Bagdad

De stadige dvelende, lett høystemte naturskildringene er ganske visst ofte vakre og velskrevne, men bidrar også til å sette ned tempoet og til at boka er nesten 400 sider lang. Særlig de siste 200 sidene utvikler romanen seg imidlertid til en virkelig drivende sidevender.

«Blikktakblues for New Orleans» er, midt oppe i all desillusjonen og endetidsskrekken (det er ikke tilfeldig at boka åpner med et Bibel-sitat), ei på flere måter utpreget romantisk bok, og tilbyr et nostalgisk bilde av en by hvis forfall ifølge Robicheaux (og Lee Burke, må vi tro) begynte i god tid før Katrina: «New Orleans ble systematisk ødelagt, og den ødeleggelsen startet tidlig på åttitallet da de føderale økonomiske bidragene til byen ble halvert og crack samtidig ble introdusert i de fattige boligstrøkene,» forteller Robicheaux, og slår fast at New Orleans «ble forvandlet til et Bagdad helt sør i USA».

Slik sett er Lee Burkes bok også en sterkt politisk roman, ikke bare fordi den stadig vender tilbake til al-Qaida og den amerikanske administrasjonen og tematiserer alt fra bloddiamanter til rasespørsmål, men fordi den så til de grader setter kritisk lys på USAs mangelfulle håndtering av en av de verste naturkatastrofene i landet i nyere tid: «Rett etter Katrina ble det åpenbart at ødeleggelsen av New Orleans var en vedvarende nasjonal tragedie og antakelig et vannskille i den politiske kynismens historie.»

LES OGSÅ:

FORFATTEREN: James Lee Burke er kritisk til de amerikanske myndighetenes håndtering av naturkatastrofen som rammet New Orleans.