BÆREEVNE: Hvor langt og hvor lenge rekker lille Libanons bæreevne? Ikke stort mer nå, skriver John Arne Markussen. Illustrasjon: Finn Graff
BÆREEVNE: Hvor langt og hvor lenge rekker lille Libanons bæreevne? Ikke stort mer nå, skriver John Arne Markussen. Illustrasjon: Finn GraffVis mer

Drivhus for ekstremisme

Vi har mye å takke Libanon for. Landet ligger som en demning vendt mot Middelhavet som holder flyktningene på plass i «nærområdet». Men hva hvis krigen i Syria bare fortsetter og demningen brister? spør John Arne Markussen.

Kommentar

BEIRUT (Dagbladet) For noen kalde januardager siden satte jeg meg på flyet til Beirut i Libanon for å møte mitt reportasjeteam som var reist i forveien. Jeg ønsket å gjøre meg kjent med Syrias mye omtalte «nærområde».

I løpet av noen hektiske dager besøkte vi flyktningleirer og mer uformelle bosetninger der flyktninger har søkt ly. Hver fjerde innbygger i Libanon er nå flyktning, så de er ikke vanskelig å finne. Sterkest inntrykk gjorde møtene med alle barna. Vi snakket med frivillige hjelpearbeidere, norske diplomater, representanter for FN og lokale kommentatorer. Det ble en øvelse i å holde følelsene i sjakk.

Mengden av redde, slitne, sulte og desperate flyktninger uten framtidshåp gjorde et lammende inntrykk. Håpløsheten er massiv. Siden borgerkrigen i Syria startet for fem år siden er det født ca. 60 000 syriske barn i Libanon, de langt fleste av dem er statsløse. De har ikke papirer. De eksisterer ikke.

På flyet fra Frankfurt til Beirut kommer jeg i snakk med flere eksil-libanesere som skal besøke gamlelandet. Den pensjonerte bygningsarbeideren Mohammed flyktet fra borgerkrigen på 70-tallet med familien og slo seg ned i Calgary, Canada der det i dag er en stor koloni libanesere. Med på turen er hans sønn Omar. Mohammed forteller at han har beholdt huset i Bekaadalen for at etterkommerne skal ha et sted å vende tilbake til. Omar sier at det er uaktuelt for ham å flytte tilbake, men han er opptatt av at barna skal lære om sine libanesiske røtter. «Jeg har et ansvar for å bringe historien videre», sier Omar, og klapper sin far på skulderen. Så legger han til: «Vi er sunnier, og mange av de som flykter fra Syrias er sunnier. De er jaget på flukt av Bashar Al-Assad, og det kan ikke bli fred før han er fjernet.»

Hvor langt og hvor lenge rekker lille Libanons bæreevne? Ikke stort mer nå. Selv om FNs hjelpeapparat gjør en stor innsats sammen med frivillige organisasjoner er omfanget av katastrofen så stor at det er vanskelig å skjønne hvordan verdenssamfunnet skal få armene rundt problemene. Behovet for ren nødhjelp til de lukkede områdene inne i Syria øverst på prioriteringslisten. I en samtale med Dagbladet sier Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland at «regionen trenger en Marshallplan. Og det haster». Men skal man komme noen vei må det humanitære aspektet kombineres med en temmelig hardhendt politisk løsning. Det betinger våpenhvile og oppslutning fra alle sentrale aktører. På tross av fredssamtaler i Geneve og giverlandskonferanse i London, virker våpenhvile og fred som ren utopi akkurat nå. Et mer realistisk mål er at verdenssamfunnet bevilger betydelig mer penger til humanitær innsats og undervisningsformål enn i forrige runde.

De fleste observatører man snakker med, også norske kilder i området, sier at ingen av regionens spillere er interessert i å bevæpne noen i Libanon for dermed å destabilisere landet. Michael Young, kommentator i den engelskspråklige avisa The Daily Star i Beirut, sier at «selv om Libanon har klare dysfunksjonelle trekk, er ingen aktører tjent med at Libanon kollapser». Men han er ikke sikrere på sitt resonnement enn at han raskt legger til: «Men nå haster det. Potensialet for en dramatisk utgang er stort fordi man kan se for seg at det er mulig å mobilisere blant så mange fattige, desperate mennesker som er overlatt til seg sjøl.»

Ekstremisme er aldri langt unna når dens tentakler blandes med store regionale og religiøse utfordringer som det man ser her. Det er ikke til å komme utenom at «nærområdene» også er et drivhus for ekstremisme. Eller som Samir El Daher, økonom med 30 års erfaring fra Verdensbanken og rådgiver for tidligere statsminister Najib Mikati, sier: «I Belgia stengte de hele Brussel i tre dager, på jakt etter én ekstremist. I grensebyen Arsal, 12 mil nordøst for Beirut, har vi 12 000 av dem, og vi har ingen kontroll». Mens dette skrives registrerer jeg nyhetsmeldinger om trefninger ved nettopp Arsal, mellom Daesh - IS - og al-Nushrafronten som har forgreininger til Al-Qaida. Det er 12 mil fra Beirut.

Her hjemme vil vi definitivt oppleve at innstammingene i asylpolitikken vil begynne å virke denne våren. Og de pinlige hendelsene ved Storskog vil gå inn i historiebøkene som en fotnote. Men det er provinsielt og naivt å tro at vi dermed er skjermet mot flyktningekatastrofen ved Middelhavet. Selv ikke mer retorisk dumskap vil hjelpe oss. Vi vil tvert i mot få riktig mange påminnelser om at vi er en del av det internasjonale samfunnet, med alt hva de innebærer av bekymringer og utfordringer. 2016 kan bli verre enn 2015, og vi gjør lurt i å passe godt på Libanon.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook