Drivhuseffekt og moral

Virkningen av global oppvarming som et resultat av mer enn hundre år med utslipp fra vestlig industri, er i ferd med å ramme millioner av våre medmennesker i de fattigste utviklingslandene.

Har drivhuseffekten en moralsk dimensjon? Mens verdens regjeringer møter til klimaforhandlinger i Bonn, anbefaler vi å reflektere over noen av de seneste konklusjonene til forskerne i FNs klimapanel (IPCC).

Bildet de tegner, spesielt for de fattige landene, er skremmende. Malariaparasitten og kolerabakterien, som er avhengige av tropevarme, spres nå til høyereliggende områder. Dette sammen med vannmangel, delvis utløst av klimaendringer, forventes å forverre fattigdomstragedien som rammer store deler av det afrikanske kontinentet.

Virkningen av global oppvarming som et resultat av mer enn hundre år med utslipp fra vestlig industri, er i ferd med å ramme millioner av våre medmennesker i de fattigste utviklingslandene.

Rapporten viser at malariatilfeller i fjellområder i Rwanda har økt med 337% de siste årene, og at en betydelig del av denne økningen skyldes endringer i temperatur og nedbør som har gitt bedre betingelser for disse dødelige organismene.

Vi er den blå planeten; over 70% av jordens overflate er dekket av vann. Vi er avhengige av vann for å produsere mat, trives og overleve.

FNs klimapanel rapporterer at «i Afrikas store nedbørsområder i Niger, rundt Tsjad-sjøen og i Senegal, er tilgang på ferskvann redusert med mellom 40 og 60% i de seneste årene».

Kaffehøsten i Uganda forventes å bli dramatisk redusert dersom temperaturen stiger med to grader, hvilket kan inntreffe i løpet av noen tiår. De fattige landene har små ressurser å sette inn for å tilpasse landbruket til klimaendringer.

Med mindre vi lykkes med å stanse oppvarmingen av planeten, vil vi oppleve en tiltakende økning i avfolkningen av landsbygda. Når avlinger svikter og vannmangel øker, vil de fattigste dra til byene for å søke etter arbeid, mat og husrom. Altfor mange byer i utviklingslandene er allerede håpløst presset som en følge av rask befolkningsøkning kombinert med manglende planlegging, og de har ikke kapasitet til å ta imot flere mennesker.

I mange tilfeller ser det ut til at eneste utvei for disse desperate menneskene vil være å hamre på Vestens dører, og kreve asyl fra de samme myndigheter som anses for å være arkitektene bak nøden og deres fortvilte skjebne.

Vil vi ønske dem velkommen med åpne armer, eller vil vi bygge murer, trekke opp vindebrua og snu ryggen til disse miljøflyktningene?

Det finnes ingen vinnere, bare tapere, hvis global oppvarming får fortsette uhindret.

Den moralske dimensjon knyttet til menneskeskapte klimaendringer angår ikke bare Afrika, Latin-Amerika og deler av Asia. Forskerne i klimapanelet regner med at et stigende havnivå kombinert med mer ekstremt vær vil komme til å bety katastrofe for hundrevis av små øystater med unike kulturer i løpet av de nærmeste tiårene.

Forskernes varsel til de 55000 innbyggerne på de to meter høye Marshalløyene er at drivhuseffekten vil gi mer vind, større tidevannsbølger og hyppigere stormer. Sandstrendene vil vaskes bort, og økt erosjon vil ødelegge korallrevene som trenger klart og rent vann for å fornye seg. Dermed forsvinner øyenes naturlige forsvarsverker og inntektsgrunnlag. Vanuatus president sa på toppmøtet om miljø og utvikling i Rio i 1992 at vi lyttet til en representant fra en utdøende rase. De siste ti års klimaforskning forsterker alvoret i dette utsagnet.

Selv om menneskene som nå bor på disse utsatte, lave øystatene muligens kan finne nye hjem i Australia, New Zealand og andre steder, er det tvilsomt om deres kultur og språk vil overleve. Verden vil dermed bli fattigere på kulturelt mangfold.

Faktum er at vi ser ut til å betrakte folk og kulturer med mindre interesse enn den vi gjerne viser for å ta vare på dyrearter som trues av utryddelse. Især når landene det angår er små, uten særlig makt og situert langt fra Washington, Berlin eller Oslo.

Utviklingen må ikke nødvendigvis bli som beskrevet. Å bekjempe global oppvarming gir også muligheter. Moderne energisystemer, fra fornybare energikilder som vind, sol og bioenergi, til energieffektive gasskraftverk er allerede til stede. Utfordringen er å akselerere bruken over hele verden ved å overvinne finansielle og institusjonelle barrierer for økt utnyttelse. Skandinavia byr på gode eksempler. I Danmark er nå 10% av energiforbruket fornybar, og målsettingen er å øke dette til 35%. Utviklingen er kombinert med en lønnsom vindmølleindustri. Norske myndigheter planlegger å støtte bygging av et demonstrasjonsanlegg for forurensningsfrie gasskraftverk som skal stå ferdig i 2005. Mulighetene for norsk industri gjennom utvikling av ny teknologi for produksjon av forurensningsfri energi fra norsk naturgass er svært store.

Tross uenighet mellom regjeringer om holdbarheten av klimaforskningen og effekten av Kyoto-protokollen, er deler av verdens industri allerede i ferd med å agere.

The World Energy Council i London har foretatt en undersøkelse i over 80 land som viser at nylig utførte og planlagte «renere energi»-prosjekter vil redusere økningen av verdens utslipp av karbondioksid i 2005 med 6%.

Kina overrasker verden. Med sine 1,3 milliarder mennesker har landet verdens nest største utslipp av drivhusgasser. Vi kan vanskelig moralisere, da karbonutslippet per person kun er 500 kg, eller halvparten av verdensgjennomsnittet, eller under 10% av gjennomsnittet i USA. Til tross for dette har Kina siden 1996/1997 redusert utslippene betydelig, selv med en økonomisk vekst på 36% i den samme perioden.

Gjennom vårt tiltak; «African Rural Energy Enterprise Development», bidrar UNEP med sin del. Millioner av dollar er investert i å bygge opp et nettverk av energientreprenører som skal levere rene og fornybare energisystemer til land som Mali, Ghana, Botswana, Senegal og Zambia.

Vi trenger mye mer av dette. Håpet er at potensialet for utbygging av mer fornybar energi, særlig i landlige områder, vil bli vektlagt på G8s arbeidsgruppe for fornybar energi. Denne gruppen skal avgi rapport om noen få uker.

Millioner av mennesker i utviklingsland tvinges i dag til å hugge ned trær for å kunne koke mat med brenneved og for trekullproduksjon. Dette øker avskogingen og faren for tørke og for andre typer miljøskader som gjør landområder mer utsatt for leirras og jordskred under jordskjelv og klimarelaterte flomkatastrofer.

I Kenya, der UNEP har sitt hovedkvarter, har bare 9% av befolkningen tilgang til strømnettet. Innføring av ren energiproduksjon i liten skala betyr ikke bare mindre utslipp, men også at folk får tilgang til lys, slik at de kan studere på kveldene. Kvinner kan få energi til å pumpe opp vann i nærheten i stedet for å måtte gå flere kilometer til en åpen brønn. Kanskje blir det nok vann til å vanne en grønnsakshage.

Forskningen om drivhuseffekten har figurert hyppig i avisoverskrifter i det siste. Noen mener at vår kunnskap er ufullstendig. Vi vil aldri komme til å vite «nok», men om vi mennesker først skulle handle når vi har 100% bevis, ville vi oppnå altfor lite altfor sent.

Mens vi ønsker mer forskning velkommen, viser den kunnskapen vi har at klimaendringene er reelle. Og endringene vil forverres raskt med mindre vi tar krafttak for å redusere verdens utslipp av drivhusgasser. Argumentene er overveldende av økonomiske, miljømessige og ikke minst moralske grunner.