Drivstoff-konspirasjonen

Inga Marte Thorkildsen etterlyser en nyansert debatt om biodrivstoff (Dagbladet 09.05.08). Det er prisverdig. Samtidig sporer hun fullstendig av ved å lansere sin konspirasjonsteori mot oljeindustrien, og avslører seg selv som en boblende kilde til en unyansert debatt. Men, det er litt typisk for dogmatiske sosialister å lete etter ytre fiender når ens egen politikk slår sprekker.

La oss prøve å få debatten på rett spor. Dette handler ikke om å være for eller mot biodrivstoff, slik SV hevder. Stort sett er alle for biodrivstoff. Spørsmålet som stadig flere reiser er hvordan vi skal få til en bærekraftig innfasing av biodrivstoff, og det er her regjeringens politikk slår fallitt. SV er mer opptatt av raske innfasingsmål enn at det skal skje på en bærekraftig måte.

Dagens matvaresituasjon har aktualisert debatten. Satsingen på biodrivstoff er selvsagt ikke eneste forklaring på den vanskelige matsituasjonen vi nå opplever. Tørke, sviktende avlinger, ustabile politiske regimer og dårlig matdistribusjon er også viktig. Men av nevnte faktorer er biodrivstoff den eneste årsaken som direkte påvirkes av politiske vedtak i Norge. Nettopp derfor er det viktig å diskutere dette.

Dagens biodrivstoff er i stor grad basert på matvarer. Som miljøtiltak har den høy kostnad og lav miljøeffekt. IMF anslår at biodrivstoff står for halvparten av økningen i etterspørselen etter matvarer i 2007. USA skal bruke rundt 20 % av sin maisproduksjon til biodrivstoff. Dette vil selvsagt påvirke matvarepriser globalt, siden USA står for 70 % av verdenshandelen med mais.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Biodrivstoff-debatten viser at nasjonale «klima-mål», i den grad dagens biodrivstoff har CO{-2}-effekt, er viktigere enn globale matutfordringer. For meg blir debatten nærmest uvirkelig når velmenende SV’ere tilnærmer seg problemstillingen med teoretiske fremstillinger om hvor mye mat verden kunne produsert dersom man hadde dyrket mat fremfor bomull. Dette metter kanskje regjeringens samvittighet, men det metter ikke mange mager.

SSBs Bjart Holtsmark har beregnet at Norges målsetning for biodrivstoff i 2009 tilsvarer matforbruket til ca 2,8 millioner mennesker i ett år. SV unnskylder seg med at bare 1 % av verdens jordbruksareal brukes til biodrivstoff i dag. Argumentet burde gi grunnlag for økt bekymring fremfor tilfredshet. Når man ser hvilke konsekvenser selv en så liten vridning av produksjonen har for matvarepriser, så burde politikere vokte seg ekstra for å innføre store innblandingskrav, som vil øke arealbeslaget fra biodrivstoff vesentlig i fremtiden.

Det er liten trøst for dagens sultende mennesker når miljøvernminister Solheim lover at markedsmekanismene vil stimulere til økt matproduksjon i fremtiden. Jeg er helt enig i analysen, og det finnes unektelig store jordbruksarealer som ligger brakk, men den debatten burde man tatt før man fremmer politiske krav om bruk av biodrivstoff. Det er liten trøst for dagens sultende å vite at denne jorden kan produsere mat noen år frem i tid, og se at regjeringen samtidig velger å brenne dagens knappe matressurser på bensintanken.

FrP har flere ganger oppfordret Regjeringen til å utsette kortsiktige krav om bruk av biodrivstoff.

Da klimameldingen ble debattert på Stortinget, stod FrP alene om å advare mot en overdreven satsing på biodrivstoff. Vi ønsket i stedet å bruke penger på utvikling av 2. generasjons biodrivstoff som går på avfall og trevirke. I tillegg må vi utvikle sertifiseringsordninger, slik at produsentene ikke velger enkle løsninger. Vi har også tatt til orde for at Norge bør samarbeide med afrikanske land for å dyrke Jathropa-planten til bruk i biodrivstoff, siden planten kan vokse på områder som ikke kan brukes til matjord.

Regjeringen må nå ta ansvar for den politikk de har lagt opp til. I stedet for å snakke rundt grøten, må miljøvernminister Solheim ta et oppgjør med de ambisiøse innblandingskravene som klimaforliket la opp til. Solheim og Thorkildsen skjuler seg bak retorikk om hvor fantastisk 2. generasjons biodrivstoff er. Den begeistring stiller jeg meg bak. Problemstillingen i debatten, som SV stadig unngår, er derimot at regjeringens politikk medfører utstrakt bruk av 1. generasjons biodrivstoff. Det er ikke mulig å innfri målsetninger om å blande hhv 2 % og 5% biodrivstoff i 2008 og 2009 med 2. generasjon biodrivstoff.

Det har sågar regjeringen selv konstatert, når de i klimameldingen skriver at storskala bruk av 2. generasjon biodrivstoff ligger 5-10 år frem i tid. For regjeringen er symbolpolitikk likevel viktigere enn de reelle miljøeffektene. Thorkildsen må innse at selv gode intensjoner kan ha negative resultat.