Drömfakulteten

Suveren og grensesprengende stilistisk vri på den problematiske romanbiografisjangeren.

BOK: Hipp. Hipp. Hurra. Unge Sara Stridsberg fikk Nordisk Råds litteraturpris for 2007. Det betyr at juryen har gjort jobben sin. De har kun tatt rene litterære hensyn - og dømt etter enkeltverk. Uten å bry seg om at Sverige nå har mottatt prisen dobbelt så mange ganger som de andre nordiske landene. Og at de fikk den i fjor. At Stridsberg vant, betyr også at de våget å satse på en ung, frisk og nyskapende stemme. For med sin suverene stilistiske lekenhet er «Drömfakulteten» slående lesning.

Seksuelt misbrukt

Stridsberg har tatt utgangspunkt i den virkelige personen Valerie Solanas. Sekstitallsskjebnen Solanas ble seksuelt misbrukt som barn. Hun livnærte seg som prostituert og narkoman ved siden av psykologistudier. Hun satt i fengsel, og var innlagt på mentalsykehus. Solanas var forfatter av det ekstremt mannshatende «Scum Manifest». Og fremst av alt, hun ble herostratisk berømt for å ha forsøkt å drepe Andy Warhol med flere skudd. Solanas skjebne er med andre ord sterke saker, og enhver fiksjonalisering står i fare for å ende med det rene melodrama. Det unngår Stridsberg i denne poetiske fiksjonen. I stedet for å snike seg inn i Solanas med et slapt forteller-jeg, velger Stridsberg å ringe henne inn. Hun nærmer seg henne utenfra - fra alle vinkler.

Dialog med avdød

Boka åpner på et hotellrom i San Francisco i april 1988, der fortelleren starter en dialog med den døende Valerie. En dialog som skal dekke hele livet hennes, og der tidsperspektivet hele tiden skifter: «BERÄ TTAREN: Har du tid for en stund? / VALERIE: Sorry, jag arbetar. Tio för et knull. Fem för ett sugjobb». Dialogformen går igjen i romanen: Mellom Valerie og politiet, mellom Valerie og psykiateren, og mellom Valerie og den skrullete moren som har Marilyn Monroe på hjernen. Komposisjonen kan virke kompleks, men Stridsbergs nesten hypnotiske fortellerstemme gjør dette til enkel lesning Hun skriver med et driv som skaper en nesten rocka tone: «Massprostitution. Massmord. To meet is murder. Hey. Wait. Mister.» Hun har også en evne til billedlig forenkling som gjør sterkt inntrykk. Som da lille Valerie på barns vis beskriver tyggegummien som alltid setter seg fast i håret hennes, da faren forgriper seg mot henne. Generelt virker Stridsberg nesten grenseløs i sin evne til å leke med ulike sjangrer - uten stive kompositoriske fakter. Vi har definitivt ikke hørt siste ord fra henne.