SACHSENHAUSEN: Familien til norske Wanda Heger ble sendt til eksil i et slott utenfor Berlin under krigen. Hun oppsøkte norske krigsfanger i konsentrasjonsleire og fengsler for å gi dem mat.
SACHSENHAUSEN: Familien til norske Wanda Heger ble sendt til eksil i et slott utenfor Berlin under krigen. Hun oppsøkte norske krigsfanger i konsentrasjonsleire og fengsler for å gi dem mat.Vis mer

Anmeldelse: Erle Marie Sørheim - «Til Berlin faller»

Dro til konsentrasjonsleire for å gi norske fanger mat

Hva trakk nordmenn til Berlin før utbruddet av andre verdenskrig, og hva førte dem dit under krigen?

«Til Berlin faller»

Erle Marie Sørheim

4 1 6
«Bryter med de vante forestillingene om krigen»
Se alle anmeldelser

Etter 1933 var Berlin hovedstad i nazistenes tredje rike, det politiske og kulturelle sentrum i et stadig mer selvsikkert og aggressivt regime. Hva trakk nordmenn til Berlin før utbruddet av andre verdenskrig, og hva førte dem dit under krigen?

I «Til Berlin faller» introduserer Erle Marie Sørheim leseren for en håndfull utvalgte personer. Vi følger krigskorrespondent Theo Findahl og hans nevø Sverre Bergh, ingeniørstudent ved den tekniske høgskolen i Dresden og spion for de allierte. Tre andre sentrale personer er universitetsrektor Didrik Arup Seip, advokat Johan Bernhard Hjort og hans datter Wanda – nitten år da Norge ble okkupert, gift Heger i 1945.

I Berlin under krigen

Hvorfor akkurat dem? I bokas forord forteller Sørheim at utgangspunktet for prosjektet var krigsdagsbøkene til Theo Findahl, tysklandskorrespondent for Aftenposten. Der ble en rekke nordmenn nevnt, og Sørheim undret seg over hva de gjorde i Berlin mens Norge var okkupert. Persongalleriet vokste, her var «NS-medlemmer, rikfolk, skuespillere og ungjenta Wanda Heger», skriver Sørheim. Personene har i tillegg til felles at de alle har gitt ut bøker om krigsåra (med unntak av J.B. Hjort, som er biografert av Ivo de Figueiredo).

I all hovedsak er boka basert på disse utgivelsene. Disse kildene er supplert av avisartikler, noe dokumentasjon er også hentet fra arkiver og et intervju Sørheim gjorde med Wanda Heger i 2015. Framstillingen er kronologisk strukturert, og tett på personene.

Motstandshistorie

Bokas undertittel – nordmenn i Det tredje rike – signaliserer et bredt bilde. Flere norske borgere som befant seg i Berlin i disse åra var der frivillig, og støttet regimet. Når fortellingen drives fram framstår den samtidig mer og mer som motstandshistorie, der Wanda Hegers iherdige innsats for de norske fangene i Tyskland står i sentrum.

Bakgrunnen for Hegers arbeid er tankevekkende: Hun kom til Tyskland på grunn av farens påtvungne eksil. Johan Bernhard Hjort hadde vært med på å stifte Nasjonal Samling, for så å komme i konflikt med Vidkun Quisling og bryte med partiet i 1937. Konflikten ble revitalisert med Quislings statskupp i april 1940. I 1941 ble Hjort fengslet, og noen måneder seinere ble han sendt til Tyskland.

Sachsenhausen

Samtidig hadde Hjort tidligere gjort inntrykk på Himmler, og Hjorts tyske, regimetro svoger fikk forhandlet fram at hele Hjort-familien skulle interneres på et slott utenfor Berlin. Interneringen av familien var et forsøk på å disiplinere dem tilbake i nazi-folden. Familiens nye liv i Gross Kreutz var en privilegert posisjon sammenliknet med mer eksplisitte fiender av regimet. Wanda ville virkelig ikke forlate Norge. Hennes tap av frihet og hennes opplevelse av å ikke få bestemme over sitt eget liv skapte samtidig en ny mulighet. Når hun først befant seg i Tyskland, begynte hun å oppspore norske fanger i blant annet Sachsenhausen for å gi dem mat.

Historien om Wanda Hegers pågåenhet og mot er både viktig og sterk. Samtidig er hun i det norske krigsgalleriet en ambivalent figur, til samme tid motstandshelt og tilkjent særrettigheter av regimet. Noen av de andre sentrale figurene er i enda større grad flertydige. Sørheim forvalter ikke denne ambivalensen til beste for leseren, noe som blir tydelig i bokas lesning av gråsoneaktørene Johan Bernhard Hjort og Theo Findahl og deres forhold til nasjonalsosialismen og antisemittismen.

Antisemittiske stereotypier

I oppsummeringen av Findahls bok «Jøde» fra 1933 skriver Sørheim at Findahl som god journalist hadde «teft for tidens ånd» fordi «han skrev om den gruppen som skulle bli utsatt for verdenshistoriens verste folkemord tiåret etter». Findahls bokutgivelse var uttrykk for den samme besettelsen en fant hos mengdevis av samfunnsdebattanter: Jødene var den europeiske kulturens viktigste «andre», og «Jøde» formidlet grunnleggende antisemittiske stereotypier.

Erle Sørheims bok viser en verden som er ukjent for mange. Det er også ei bok som problematiserer hvordan vi skal forstå det å være fiende av nazismen. Hva var det å drive motstand, hva var å støtte regimet? «Til Berlin faller» kretser inn en del skikkelser som bryter med de vante forestillingene om krigen, men gir ikke nok hjelp til å forstå dem.

  • Ettersom forfatteren jobber som anmelder for Dagbladet, anmeldes boka av en ekstern anmelder. Synne Corell har doktorgrad i historie fra UiO og er ansatt ved HL-senteret.