Drøm og ansvar

NASJONALMUSEET: Er Sune Nordgren egentlig i stand til å ta på seg ansvar for noe som helst?

Under overskriften «Drømmefangeren» har Sarah Sørheim i Dagbladet 28.12.05 et stort nyttårsintervju med Nasjonalmuseets direktør Sune Nordgren. Som kjent har Nasjonalmuseet stått i fokus i mediebildet i 2005, og oppmerksomheten har særlig knyttet seg til Nasjonalgalleriets basisutstilling som åpnet i februar og sommerens «Kyss frosken»-prosjekt.Direktøren lanserer i intervjuet nye momenter til forklaring på at det ikke gikk helt slik som man kunne drømme om: «Det han er lei seg for, er at debatten rundt Nasjonalgalleriet skygget for alt det andre som skjedde våren 2005. «Det jeg synes var litt ulykkelig, var at samtidig som denne debatten eksploderte, gjorde vi store, store saker. Alt det fantastiske som skjedde på Tullinløkka for eksempel ... Det var det jo ingen som la merke til [sic!] ... I stedet for en utstilling som skulle samle og manifestere museet, fikk vi en aggressiv debatt som også splittet oss intern. Det var synd. Men i det lange løp tror jeg likevel «Kyss frosken» vil bli stående som det som startet det hele og satte agendaen. At den vil markere vannskillet mellom det gamle og det nye museet».

TIL SJUENDE og sist er det altså, utrolig nok, de som kritiserte den nye basisutstillingen i Nasjonalgalleriet som nå skal ta på seg det tunge ansvaret for at «ingen la merke til» hva som foregikk på Tullinløkka!«Kyss frosken» ble annonsert som århundrets utstilling - den skulle ettertrykkelig sette Nasjonalmuseet og Norge på kartet internasjonalt, og direktøren drømte om mer enn 500.000 besøkende. Mange trodde på dette, for slike spektakulære prosjekter og dristige entreprenørmessige grep er jo kjent for å være noe av en spesialitet for Nordgren. Resultatet ble ikke overbevisende. Prosjektets kunstneriske innhold var mildest talt diskutabelt, arkitektonisk var prosjektet en flopp, økonomisk en katastrofe. På tross av enestående omfattende medieomtale og PR kom besøkstallet likevel bare opp i 116.000 i løpet av fire sommermåneder; skarene av turister fra inn- og utland innfant seg ikke, og bortsett fra et par anmeldelser i svenske aviser, enkelte spredte notiser og et bilde av Frosken i et amerikansk blad, ble utstillingen internasjonalt ignorert.Allerede før Frosken hadde kvekket sitt siste kvekk, kunne likevel styreformann Christian Bjelland og Sune Nordgren konstatere suksess og at «det var verdt det!», mens særlig Lotte Sandberg (Aftenposten 16.9.) og Tore Næss (Klassekampen 17.9.)var meget kritiske i sine oppsummerende vurderinger.

I AFTENPOSTEN 29.12. refereres til en omfattende ekstern evalueringsrapport, framlagt for Nasjonalmuseets styre i midten av desember, som er meget kritisk både til organisering og gjennomføring av «Kyss frosken». Rapporten omhandler bl.a. «styringssvikt, uklar ansvarsfordeling, sviktende økonomi og sikkerhetsmessig risiko for både besøkende og ansatte»; den omtaler sviktende markedsføring, sviktende besøk, sviktende salg (f.eks. kom «katalogen en måned forsinket»), økonomiske overskridelser, «uklare kontraktsvilkår og uryddige habilitetsforhold», og den «fastslår også at direktørens rolle var uklar». Dagens Næringsliv refererer for øvrig 28.12. til en intern swot-analyse hvor oversikten over identifiserte problemområder er lang som et vondt år.«Ansvaret for planleggingen og for hele prosjektet ligger selvsagt hos meg», sier Nordgren. Ja, selvsagt er dette selvsagt. Men slik han turnerer kritikk og forsøker å plassere ansvar omtrent slik gjøken legger egg til andres byrde, får han det som så mange ganger før til å virke som en hul, uforpliktende talemåte. Kanskje skulle direktøren konsentrere sitt skarpe blikk mot den foreliggende evalueringsrapporten, istedenfor temmelig farfetched å antyde at det egentlig er kritikerne av basisutstillingen - Karl Erik Harr, Grøtvedt, Langslet og de - som har skylden for at Frosken sprakk.

DENNE MERKELIG teflonaktige måte å møte kritikk på er konsekvent gjennomført i stort og smått. Således ble f.eks. åpningsseremonien av Frosken en liten skandale - som ifølge den omtalte evalueringsrapporten lett kunne utviklet seg til «en større katastrofe»: Tusenvis av inviterte gjester ble stående innesperret som sild i tønne, under tilløp til panikk, i 1 ½ time før de omsider slapp inn i utstillingen. På forespørsel fra en ihuga journalist om hvordan det er mulig å prestere så elendig planlegging, kunne direktøren parere den ubehagelige og beklagelige hendelsen med at det var værgudene som hadde latt regnet hølje ned og at H.M. Dronningen hadde brukt for lang tid på gjennomgangen av utstillingen (!).Et så kreativt forsøk på «ansvarsplassering», helt på grensen av det majestetsfornærmende, er ganske selsom. Det er så man må begynne å lure på om Sune Nordgren egentlig er i stand til å ta på seg ansvar for noe som helst.