Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Drømme-kvinnen 13?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Hvor er det blitt av alle gutta? Når jeg ser meg rundt i den unge litteraturen på 90-tallet, har flere av dem stukket avgårde inn i manneunivers, som jeg ikke forstår,» skriver lyrikeren Cathrine Grøndahl i siste utgave av litteraturmagasinet Vinduet. Unge, mannlige forfattere skriver om antihelter som forsøker å finne seg selv, men enda hardere forsøker å finne seg en kattepus av en dame. Hvorfor skal en ung mann i en stor dannelsesroman på nittitallet begjære en 13-åring? spør Grøndahl.

  •  Og henviser til Karl Ove Knausgårds «Ute av verden». Grøndahl understreker at hun ikke vil «forlange erotisk skikk & bruk av litteraturen», men finner det likevel påfallende at hovedpersonen Henriks begjær overfor trettenåringen Miriam bare oppleves som «litt upassende» og slett ikke fører til at Henrik rakner innvendig. Forholdet til Miriam er mer idyllisert enn tabuisert. Miriam er et rent objekt, hun lar seg betrakte, uten å se selv. «Den klassiske kvinnen er dermed en kvinne som ennå ikke er en kvinne,» skriver Grøndahl.
  •  Hun hevder at den unge generasjonen mannlige forfattere ser minst like tradisjonelt på kvinner som generasjonen før, og presenterer antihelter som overkjøres og oversnakkes av moderne kvinner. Som eksempler trekker hun fram Erlend Loes «Tatt av kvinnen», Tore Renbergs «Matriarkat» og nevnte Knausgård, hvis hovedperson «tenker at det må være forferdelig å være sammen med en voksen dame». Kvinneskikkelsene kan deles i to typer, hevder Grøndahl. På den ene siden de «kjødelige og kjedelige». På den andre de fascinerende, som enten er i puberteten eller blir drept i løpet av fortellingen.
  •  Skrale kår, med andre ord, og kanskje er denne debatten mer interessant enn den om «kvinnelitteraturen» som dominerer bokklubber og forlagenes utgivelsespolitikk. Man kan i hvert fall håpe den blir åpnere. Knausgårds bok er et velegnet utgangspunkt, fordi den ikke bare er et dristig debutarbeid: Så prisbehengt er boka blitt at den litterære offentlighets Gode Smak har satt bumerket sitt på den. Romanens politiske ukorrekthet er blitt litteraturpolitisk korrekt. Knausgård har selv uttrykt forbauselse over at reaksjonene på Lolita-motivet i romanen stort sett er uteblitt. Kanskje er det som i humordebatten: Man er redd for å virke prippen?