Drømmefangeren

1.kapittel

Hadde jeg ikke blitt så provosert av å se på dere gjennom vinduet, ville dere ha sluppet dette spillet. Og jeg ville ha sluppet det. Og politiet ville ha hatt mindre å gjøre. Men jeg har ikke vett til å la dere være i fred. Vi har alle kommet til et veiskille, der vi møtes og jeg bestemmer. Jeg møter dere i byen, i kjelleren og i skogen. Det spiller ingen rolle for meg. Jeg betrakter dere og dere vet det ikke. Men til slutt får dere æren av å møte meg.

PLUTSELIG DUKKET THERESE GEBER OPP PÅ TOPPEN AV TRAPPEN. På avstand lignet hun en marionette. Det var noe stivt og uekte over henne. Det var nesten latterlig at det skulle skje sånn, at hun skulle komme ut alene, akkurat som han hadde tenkt seg. Akkurat som han hadde håpet.

Det var henne han hadde ventet på. Han hadde drømt om dette lenge. Drømt om at de skulle møtes, og at hun skulle gå i stykker. Therese var dårlig til å leve, og det ville han gjøre noe med. Han ville ødelegge henne.

Og nå kom hun virkelig mot ham. Hun tok plass inni øynene hans. Hun fylte hodet og brystkassen og magen hans. Bildet av henne ble til et eneste stort teater.

I gatelyktenes bleke skinn danset et lett yr. Høstfargede blader roterte gjennom luften ned mot ham.

Føttene hennes løp hurtig nedover steintrappene. Bevegelsene var bevegelser for siste gang. Hun skulle aldri løpe nedover en trapp mer. På noen sekunder var hun nede. Hun hadde ikke yttertøy på seg. Hun hadde trukket ermene på genseren nedover hendene for å holde varmen.

Bilene kjørte forbi på den klissete asfalten. Han sto i skjul bak rekken av parkerte biler og følte egentlig ingenting. Han sto helt stille og ventet. Det var nå eller aldri.

Hun så seg til høyre og venstre, så løp hun over veien. Håret danset om skuldrene hennes.

Han hadde tenkt seg dette ned til hver minste detalj. Han hadde stått sånn flere ganger, forskjellige steder, og ventet på henne. Men anledningen hadde egentlig aldri vært der. Ikke før nå.

Han kastet et hurtig blikk over mot Café Arcimboldo. Han så venninnene gjennom det store vinduet, så en av dem reise seg og gå bort til disken. Så snudde han seg og tittet oppover og nedover fortauet. Det var tomt. Han håpet han ville klare å bevare roen, visste at den var helt avgjørende nå.

I korte glimt manet han frem bildene av henne slik hun ville se ut etterpå. Kroppen hennes, livløs. Ansiktet uten pust. Dødsmasken ville kanskje ha et hardt preg av angst. Han bestemte seg for at det kom til å bli hennes siste uttrykk.

Han trakk hendene opp fra lommene og gjorde seg klar.

Therese Geber smatt inn mellom de parkerte bilene. Hun skvatt til ved synet av mannen. Hun gjenkjente ham med det samme.

Han sto helt stille mens Slottsparken, med flere store jordhauger, en gravemaskin og en parkert lastebil, hvilte tung og mørk bak ryggen hans. Han lente seg liksom mot mørket. Visste at det var på hans parti.

Hun ble først forbauset, men samlet seg fort igjen, og forsøkte å overse ham og late som ingenting.

Han så at hun hadde tenkt å si noe. Han så at bilnøkkelen hang og blinket i hånden hennes. Metallet hadde fanget lyset fra gatelykten.

-- Hallo, sa han lavt.

Hun svarte ikke, smilte bare fort, men ombestemte seg og sa likevel hei.

Han tittet seg hurtig rundt en gang til. Ingen å se, bare bilene som suste fort forbi med lyset fra gatelyktene i lakken.

Hun stakk nøkkelen inn i låsen og åpnet bildøren. Hun skulle til å bøye seg inn i bilen. Duret i vei som om ingenting kom til å hende.

-- Vent litt, sa han og gikk rolig bort til henne. Hun rettet seg opp og stirret spørrende på ham.

Det var egentlig enklere enn han hadde tenkt seg. Fordi han var hurtig, og fordi det kom uventet på henne.

Tilfeldighetene var virkelig på hans side. Fortauet lå fortsatt øde.

Han overrasket seg selv. En ting var å sitte i et lyst rom og planlegge og fantasere. Noe helt annet var å gjøre det i virkeligheten.

Han skjerpet sansene sine til det ytterste. Han var inne i labyrinten. Noe i ham dirigerte hvordan han skulle gjøre det. Noe sa det til den andre. Den tredje og fjerde sladret til den femte, som brølte til den sjette.

Han brakk henne ned i bakken og sparket igjen bildøren med foten. Han fikk en tust av håret hennes i munnen. Hver minste bevegelse hos henne ble ledsaget av et oppbud av åndedrett. Han registrerte at et kaldt klarsyn gjennomboret henne. Han presset underarmen over munnen hennes. Øynene hennes utvidet seg i angst og vantro. Han dro henne i håret. Dro av en stor tust som han stappet ned i lommen. Han slo henne i ansiktet. Han satte seg overskrevs på henne og klemte til alt han kunne rundt halsen hennes, mens han slo bakhodet hennes ned i asfalten flere ganger. Det kom noen hule drønn fra hodet hennes når det traff fortauet. Han dunket så hardt at han nesten kunne høre henne dø.

Han var et annet sted. Han danset. Kreftene kom innefra og ga ham nye krefter. Han hørte brølet fra trafikken som nærmet seg. Det var blitt gult, så grønt lys. De parkerte bilene skjulte dem.Han skjerpet sansene til det ytterste. Han så ned på henne. Han merket fort at angsten hennes hadde lammet henne totalt. Så du kan være redd, du også, hveste han mot henne.

Han begynte å viske henne ut av bevisstheten sin. Han elsket følelsen av å hate henne.

Spillet hans fikk et preg av kunst. Han skulle trylle henne vekk. Til å begynne med forsøkte hun å vri seg løs. La armene bak på ryggen, som om de var vinger hun ville frigjøre.

Hun forsøkte å skrike, men han overdøvet henne med det rolige snakket sitt.

Skrikene hennes minnet om luft. De var tynne og lysegrønne, som regnet, og hadde festet seg i halsen.

Han enset ingenting rundt seg. Hun ville opp igjen. Hun ville ikke til Himmelen. Hun hadde tydeligvis satt et stygt navn på døden.

Etterhvert kjente han at han også lengtet etter å slippe denne elendigheten. Han var sliten. Det verste var at han begynte å gjennomskue sin egen redsel. Dette var ingen dødsdans, det var et maratonløp.

Og han var i ferd med å tape, for han så at en gammel dame kom tuslende mot dem et stykke borte.

Tiden sto stille. Han halvveis dro og jaget henne et stykke innover på gresset. Han trakk henne brutalt innover i mørket der det var sorte trestammer og skygger, en stor gravemaskin, jordhauger og en skitten presenning som var spent opp over fordypningen i bakken.

Gatelyktene laget gule flekker på gresset, pekte på de halvråtne bladene, men hadde likevel ikke lange nok fingre til å nå dem. Bak en jordhaug brøt han henne ned på nytt. Han satte seg på kne og strammet hendene om halsen hennes en gang til. Hun lå med bakhodet ned i den varme sølen. Hun gulnet under hendene hans.

Etterpå, da han reiste seg og børstet av klærne sine, var han andpusten og redd. Suset fra gaten hadde dempet alle lydene. Han registrerte at det kom en drosje og en motorsykkel. En rad med personbiler kjørte forbi. Så ble det stille igjen. Lyset borte i veikrysset viste rødt.

Den gamle damen var kommet et langt stykke nærmere i sin egen langsomme takt.

Han strøk seg fort over ansiktet, merket ikke at han fikk en brun stripe av jord over kinnet. Han bøyde seg og løftet henne halvveis opp. Han la armen om livet hennes og slepte henne med seg enda et lite stykke innover i Slottsparken, mot en mindre jordhaug som var delvis gjerdet inn av et provisorisk nettinggjerde . Han tenkte at han kunne begrave henne her, i jorden, eller kanskje dekke henne til med presenningen.

Han reiste seg og registrerte at en mann med en hund gikk forbi på fortauet. Hunden snuste og snuste og snuste, men den var for dum til å fortelle eieren noe som helst, og lot ham til slutt trekke seg videre.

Noen lo høyt utenfor kunsterkaféen. Han hørte fjern musikk og en jevn dur fra en luftekanal i veggen på den gamle stenbygningen over gaten.

Hjertet dundret i halsen på ham. Virkeligheten var i ferd med å innhente ham. Han fikk plutselig øye på bilnøkkelen. Den lå borte på fortauet og lyste. Den måtte ha falt ut av døren da han sparket den igjen.

Han kunne se at den sladrete gatelykten solte seg i nøkkelknippet. Da rørte Therese Geber forsiktig på seg igjen og stønnet lavt.

Han kjente svetten svi i armhulene. Han snudde seg og sparket til henne og satte seg rasende ned på kne igjen. Kan du ikke for faen se til å dø? Han la hendene hardt om halsen hennes en siste gang og klemte til alt han kunne. Han holdt til han kjente det sved i overarmsmusklene. Han brukte krefter han egentlig ikke hadde. Han brukte dem en gang til. Og enda en gang. Plutselig forsto virkeligheten ham. Da hørte han endelig at hun døde.