Drømmen om 1970-tallet

Søndag står Bruce Springsteen og The E Street Band igjen samlet på en norsk scene. Europaturneen som avsluttes med konserten på Valle Hovin, representerer både gjenforeningen av et legendarisk band og oppsummeringen av en musikalsk karriere med røtter som strekker seg mer enn 25 år tilbake i tid.

Og det er nettopp dit, til de tidlige 1970-åra, vi skal gå for å finne bakgrunnen til en av vår tids mest bemerkelsesverdige artister. For å ta slutten først: Historien om den unge Bruce Springsteen tar sin naturlige ende med utgivelsen av plata «Darkness on the Edge of Town» fra 1978. Den 29-årige Springsteen leverer her et album som er blitt stående som en av de viktigste utgivelsene i rockens historie. Dundrende, mørk og majestetisk representerer den et sjumilssteg i Springsteens egen kunstneriske utvikling. «Darkness...» er et oppgjør med - og foreløpig farvel til - den løssluppenheten og livsbejublingen som hadde kjennetegnet Springsteens musikalske univers til da. Aldri har vel uttrykket musikalsk ekspresjonisme gitt mer mening enn i beskrivelsen av dette albumet: Jakten på «The Promised Land» har fått desperate undertoner, sosialrealismen begynner å bli eksplisitt, og tvisynet melder seg for alvor. Det er som om det ligger en voldsom, personlig smerte under det meste som uttrykkes på denne plata.

  • Men dette er også en plate som peker framover, ikke bare innover. Det kan være smertefullt å innse at en årelang fest er over. Samtidig gjelder det å manne seg opp til sin egen 30-årsdag, og med det et annet kalenderskifte: 1980-åra står for døra, et tiår som skal løfte Bruce Springsteen fram til den folkekjære stadionrockeren vi i dag kjenner ham best som. Det målrettete og planmessige overtar for alvor den musikalske kommandoen, og legger tilsynelatende enda større distanse til den Bruce Springsteen som steg fram på 70-tallet. Likevel kan man vanskelig forstå historien om Springsteen og E Street Band hvis man ikke tar seg tid til å sette seg nærmere inn i det universet som utfolder seg på de tre plateutgivelsene før «Darkness on the Edge of Town».
  • «Greetings from Asbury Park N.J.» utkom i 1973, og kan vel neppe kalles noe mesterstykke. Den 23 år gamle Bruce Springsteen framstår som både ufokusert og til tider uforløst på debutplata. En litt vimsete og masete stil preger både musikk og tekster, og Springsteen nesten snubler i sitt eget voldsomme uttrykksbehov.

Det rastløse preget kan likevel ikke skjule de store fortellingene som hele tida presser på bak den nokså jazzinfluerte og skeive musikken. Dette er en låtskriver som er «bursting with desire», som tørster etter å fortelle historiene sine til enhver som vil lytte.

  • Springsteen har selv karakterisert lydbildet på de første innspillingene sine som en slags tivoli- eller sirkusmusikk. Og her nærmer vi oss kanskje en identifikasjon av hans musikalske 70-tallshorisont. Fra det fargerike - men også snevre - New Jersey-universet er han i ferd med å utmeisle en egen eventyrverden. Befolket av et skakt og frikete persongalleri, som farer gjennom de varme sommernettene på jakt etter noe, ett eller annet... Borte før du får grepet dem. Som «Spirits in the Night».
  • «The Wild, the Innocent and the E Street Shuffle» utkom bare et halvt år etter debuten, og representerer for meg noe av det kuleste av 70-tallet. Slik bare jeg husker det.

Her er Springsteen atskillig mer musikalsk fokusert enn tidligere. Samtidig spenner han for alvor ut de lyriske eventyrlerretene sine, og maler med bred pensel de store, episke skildringene han alltid seinere har vendt tilbake til. Sanger som «Incident on 57th Street» og «New York City Serenade» er som konsise kortnoveller, med en rå eim av hett gateliv, varme biler og lumre portrom. Dette er musikk som lukter. Ikke alltid like lekkert, men rått og umiskjennelig Springsteen.

  • Mens man på debuten kunne høre ekkoet av en ung Bob Dylan mellom rillene, er det snarere Tom Waits som vinker fra nabobordet til «The Wild...» Bruce Springsteen har nå inntatt storbygatene sammen med resten av sigøynerfølget fra Asbury Park. Og de vil ha med seg Rosalita på ball. For fremdeles er sommernatta dirrende het.
  • En rekke av de «nye» sangene fra fjorårets skattkiste «Tracks», for eksempel «Seaside Bar Song», «Bishop Danced» og «Thundercrack» viser at Springsteen disse tidlige årene hentet betydelig inspirasjon fra hele menasjeriet av underlige østkysteksistenser.
  • Eksplosjonen som fulgte etter utgivelsen av «Born to Run» i 1975, er blitt en del av selve den moderne rockmytologien. Tittellåta er en av de aller, aller flotteste sangene Bruce Springsteen har skrevet, og selv inntok han med den største selvfølgelighet rollen som rockens nye kronprins. Kongen førte som kjent fremdeles et slags liv bak nedrullede gardiner på Graceland...

Springsteen var det perfekte rockikon, og han dukket fram da rocken trengte ham som mest. Han var 26 år, og han hadde vunnet verden.

  • Men historien om «Born to Run» er noe mye mer enn historien om et «one-hit wonder». Dette er et helstøpt, glassklart og fokusert rockalbum, en «instant classic» båret fram av en ustoppelig energi. Bare ta en låt som den insisterende «Thunder Road», en annen av Springsteens signatursanger: et drømmesyn av frihet, en verden av mening og en historie han har fortalt igjen og igjen de siste 24 årene. Jakten på noe som ikke finnes, flukten fra noe du aldri blir kvitt, og lengselen etter en drøm som aldri kan leves.
  • Alt åpner seg for Bruce Springsteen på denne plata. Han har endelig funnet fram til sitt eget mytologiske univers. Tekstmessig ser vi her det første steget vekk fra de utfrikete historiene på hans to tidligste plater, og over til de mer allmennmenneskelige erfaringene han skulle forfølge inn i det forpliktende 80-tallet og det tilsynelatende avklarte 90-tallet.
  • «Born to Run» er klassikeren som fødte en annen klassiker: The E Street Band. Dette er første gang grunnstammen til bandet, slik vi dag kjenner det, var i studio sammen. Den suksesshistorien er fortalt utallige ganger før, la oss her bare nøkternt fastslå at de øyeblikkelig etablerte seg som 70- og 80-tallets mest autoritative band. Og, i tradisjonen etter Phil Spector, skapte selve den veggen av lyd som i mange, mange år ga nødvendig trygghet til en av rockens største himmelstormere.
  • Nå, bare noen måneder før rockens århundre renner ut, skal vi altså møtes igjen. Og skal jeg ha et bitte lite ønske før søndagens konsert, må det være dette: at vi i bare noen ørsmå øyeblikk finner tilbake til en tid som jeg egentlig aldri har opplevd, og som kanskje aldri har vært. Men som jeg likevel leter etter - og finner - på de fire platene jeg har skrevet om her.

Den gang sommernettene var sprengfulle av følelser, gatene bar på all verdens hemmeligheter og musikken aldri tok slutt.

Da vi var unge. Alle sammen.