19-år gamle Desiigners trappete rapkutt «Panda» topper i skrivende stund den amerikanske Billboard-lista for andre uke på rad. Foto: NTB Scanpix
19-år gamle Desiigners trappete rapkutt «Panda» topper i skrivende stund den amerikanske Billboard-lista for andre uke på rad. Foto: NTB ScanpixVis mer

Drømmen om å spise alt

Peker «Pandas» megahitstatus mot en dypere krise i amerikansk rap anno 2016?

Undrenes tid er ennå ikke forbi. 19-år gamle Desiigners trappete rapkutt «Panda» topper i skrivende stund den amerikanske Billboard-lista for andre uke på rad, foran Drakes «One Dance», som går for full musikk på radioen i en uke da Drake også har sluppet nytt album. «Panda» spilles på sin side knapt nok på radio. Listeplasseringen skyldes i hovedsak et overveldende antall YouTube-avspillinger: 114 millioner bare på de to offisielle kanalene til artisten, mot nesten 90 millioner på Spotify - slettes ikke verst det heller. Men «Panda» har ikke engang noen musikkvideo ennå, bare et stillbilde av en Panda.Ta den, Beyoncé!

Desiigner selv er et ubeskrevet blad. «Panda» er den første låta hans, spilt inn over en beat han oppdaget på YouTube og kjøpte for to hundre dollar, av en viss Adnan Khan, alias Menace, fra Manchester i England. Så noldus er Khan, at signatur-droppet hans går sånn: «You are now listening to the hottest producer with the hottest beats on the net.» Jadda!

De fleste av oss hørte «Panda» første gang på Kanye Wests siste album, «The Life of Pablo», nærmere bestemt på låta «Pt 2». De fleste av oss trodde også først at det var Future vi hørte på, og mange brukte også en god del tid på å prate om at vi hadde tatt feil i dagene som fulgte. For ja, Desiigner har nok hørt en del på Future, den mumlete flowen hans tyder absolutt på dét, men vi burde selvsagt visst bedre.

For ville Future åpnet et vers med linja «I got broads in Atlanta»? Selvsagt ville han ikke det. Det ville vært som om ørkenen skulle rappet om at den hadde en god del sand. Å åpne med linja «I got broads in Atlanta» er å fortelle verden at man ikke er fra Atlanta, Georgia, et sted som åpenbart er et like eksotisk og pirrende mytisk for Desiigner som det er for alle oss andre.

Mange er likevel sinte på Desiigner for at han «høres ut som Future», ikke minst fordi Desiigner er en tenåring fra Brooklyn, der det slett ikke er greit å herme etter Atlanta-rappere.

Men problemet ligger nok mest hos lytteren. Selv Rich Homie Quan, som ikke høres ut som Future i det hele tatt, ble anklaget for å herme etter Future i hine hårde dager. Å høres ut som Future er, strengt tatt, å høres ut som en rapper i 2016, og om et år eller to kommer vi trolig til å le av at vi kunne høre så feil og så dårlig.

Når man forsøker å bortforklare hvorfor Desiigner er nummer én i USA, er det likevel disse to modellene man griper til: 1) han høres ut som Future, og 2) han ble løftet frem på Kanye Wests siste album.  Og joda, det er vanskelig å forestille seg at «Panda» ville blitt fullt så stor uten disse to luskende i kulissene, eller med promo-apparatet til Wests G.O.O.D. Records i ryggen.

Hovedproblemet for disse teoriene er likevel at «Panda» gjør det bedre enn både Kanye og Future har gjort det på lenge. Den siste låta Kanye var involvert i som toppet Billboards Hot 100 var Katy Perrys «E.T.» fra 2011, samme år som «Niggas In Paris» nådde femteplassen. Man må helt tilbake til 2007 og «Stronger» for å finne en sololistetopper fra Kanye.

Og Future? Hans største hits er fortsatt «Jumpman», som nådde en tolvteplass, godt hjulpet av Drake, samt gjesteopptredenen på Lil Waynes «Love Me», som nådde en niendeplass, også den godt hjulpet av Drake. Moralen? Det hjelper åpenbart å hekte seg på en artist som er større enn deg selv. Men trenger du en topplassering, bør du helst ha alle rapperes bestis, Katy Perry, i ryggen, ikke Future eller Kanye West.

Men vent nå litt, er det ikke heller slik at Kanye og Future ikke egentlig prøver å lage hits for tiden? Både «The Life of Pablo» og «Yeezus» plasserer stoltheten i å være barokke kunstneriske statements og gir stort sett blanke i radioen - for øvrig i likhet med Beyoncé, Kendrick og en hel hurv med «store» album som virker mer opptatt av at vi skal skrive og mene ting om dem enn å høre på dem. Men det største problemet til Kanye West er at det mest umiddelbare og oppkvikkende minuttet på «The Life of Pabo» er det han har lånt fra Desiigner.

Og Future virker fornøyd med å regjere Atlanta, mens melodilinjene blir færre og musikken hans stadig mer innadvendt og desillusjonert. Personlig er jeg tilbøyelig til å mene at Futures «Just Like Bruddas» kanskje er dette tiårets beste låt, men den er jo ikke noen hit. Tekstmessig handler den om å vende storsamfunnet ryggen til fordel for en mindre sirkel av likesinnede, og sånn høres den ut også: «A few goons in the cut I treat them just like bruddas.»

Her nærmer vi oss noe. For «Panda» trekker i motsatt retning av mentor Kanye West og forbilde Future. De vil begge, på hver sin måte, lage musikk om den sotsvarte sjela si, og lar de små solstråler skinne inn i mørket en sjelden gang, oppstår gjerne musikalsk magi — men ikke hits.

«Panda» er derimot en låt som appellerer til enkle gleder. Teksten handler dypest sett om hvor fett det hadde vært å være Future eller Kanye West, rike, berømte og med tilgang til en masse statussymboler: jenter fra Atlanta, en bil som ser ut som en panda, ulovlige gryn og hundre tungt bevæpnede kompiser som passer på deg når du skal ut på byen.

Sukkerkicket «Panda» gir, med sine enorme tomme rom og repeterte, energiske refreng, minner om dancehall-DJ-ens «pull up»-triks, der man spoler tilbake til begynnelsen og lar låta bygge seg opp mot klimaks gang på gang. Det finnes ingen utvikling på «Panda», bare utløsning etter utløsning.

«Panda» dyrker illusjonene, ikke virkeligheten. Om noe er den i slekt med Rick Ross' «B.M.F.» fra 2010, som gjorde forestillingen om hvor spennende det var å være gangster langt viktigere enn den traurige virkeligheten, med kampropet «I think I'm Big Meech, Larry Hoover / Whippin' work, halleluja!»

«B.M.F.» og «Panda» tar begge for gitt at lykken består i å få alt det du vil ha - og om du ikke kan få det i virkeligheten, finnes alltid fantasien. Dette er imidlertid en forestilling som både Future og Kanye jobber hardt for å distansere seg fra, på bekostning av hits. Når «Panda» høres mer moderne ut enn «B.M.F.» er det fordi Desiigner har lært av Future å rappe som om ingenting av det som egentlig betyr noe for deg egentlig betyr noe som helst. Men der Future høres ut som om han leter etter en dypere mening i mudderet, er effekten hos Desiigner å maskere begjæret bak kledelig nummenhet, sånn at han ikke ender opp som Rick Ross, som stadig høres ut som om han er på livets spis-så-mye-du-vil-buffé og har planlagt å spise alt.

Likevel er det drømmen om å spise alt som skinner igjennom, også hos Desiigner. Ikke minst gjennom de spinnville adlibsene, der Desiigner går fullstendig bananas med maskingeværaktige «DRRRRRRRRRRRRRRRRRR-AAAAAH!!!!!» og lignende utbrudd, som om han befant seg i en krigssone og planla å drepe ALLE. Vi snakker tross alt om mannen Justin Bieber måtte skubbe unna på scenen da han ble for nærgående, mannen som nylig kastet opp på scenen - og fortsatte å rappe.

Og selv om du ikke får med deg at pandaen egentlig er en bil, er det lite som slår å mumle «panda panda panda panda» - for ikke bare er pandaen et morsomt dyr, kjent fra talløse, bedårende .gifs, det er også et ord som ligger godt i munnen. Også dette er en form for begjærstilfredsstillelse «Panda» gladelig gir: det er morsomt å rappe med til den, selv når man bare gjetter på de mumlede ordene. 

Når Desiigner ender opp med megahiten Future og Kanye West enten ikke vil eller ikke kan lage, er det nærliggende å tenke at publikum belønner Desiigner for at han tillater seg å drite i kunsten - og heller gir oss det vi helst vil ha: mer av alt som er gøy. Sjela di kan vi heller snakke om senere, om vi får tid til det. Panda panda panda panda.