KLAR TIL DYST: Hillary Clinton har nå kunngjort sitt presidentkandidatur og har skaffet seg valgkamplokaler. 
Foto: Linus Sundahl-Djerf
KLAR TIL DYST: Hillary Clinton har nå kunngjort sitt presidentkandidatur og har skaffet seg valgkamplokaler. Foto: Linus Sundahl-DjerfVis mer

Drømmen om Amerika

Halvparten av alle amerikanere stemmer mot sitt eget beste. Og de gjør det med vidåpne øyne.

Meninger

Av og til møter man mennesker som brennmerker seg inn i minnet. Beate er en av dem. Midt i femtiåra, boende i Houston. Norsk, men emigrert til USA for tredve år siden.

Som mange av de norsk-amerikanerne jeg møtte i Texas, elsket hun et Norge som ikke lengre fantes, og da jeg flytte hjem igjen ga hun meg ei bok om Bush jr. og ba meg forsøke å forstå at Barack Obama både var sosialist og muslim.

Hårete bestilling, litt blotta for gråsoner kanskje, men skitt la gå, vi spiste tex-mex, det var fredag og ikke pokker om jeg skulle la politikk forsure stemninga like før servitøren ringte inn Happy Hour.

Beate var ikke paranoid og ikke dum, men hun var hellig overbevist om at Obama snart skulle nasjonalisere bankene i USA, så hver dollar hun eide, hadde hun i kontantruller på soverommet, sammen med en pistol, selvsagt.

Alltid en pistol. 

Nå har Hillary Clinton kunngjort sitt presidentkandidatur for 2016. Kortspillet om makta er i gang. 

Hver gang jeg forsøker å forstå hvordan halvparten av amerikanerne stemmer på et parti som er mot deres eget beste, tenker jeg på Beate. Hun var republikaner på sin hals, selv om hennes moderate inntekt og fravær av helseforsikring gjorde det til et ganske dårlig valg.

Hun kalte det frihet. 

Halvparten av USA er rødt, altså republikansk, og paradoksalt nok er det arbeidsfolk som i størst grad stemmer på partiet. De stemmer da på en politikk som i liten grad tjener dem selv.

De kaller det også frihet. 

Det sies at finanskrisa tok knekken på det lille som var igjen av den amerikanske drømmen. Mange stillinger i industrien gir dårligere betalt i dag enn for 40 år siden, og arbeidsfolk har vanskelig med å få kjøpt sin egen bolig. Selve ryggraden i den amerikanske drømmen er brukket. 

Det tror jeg ikke bryr Beate noe særlig. For henne er drømmen om den amerikanske drømmen langt viktigere enn de beinharde politiske realitetene hun lever i. Og så har hun jo den pistolen på soverommet. Alltid den pistolen.