Drømmen om Amerika

Forsvaret skal ikke bare hindre krig. Det skal også skape krig.

Kommentar

Nei, vi kan ikke forsvare oss selv. Forsvaret har for få soldater, er for dårlig utstyrt og Norge er et for stort land. Heldigvis er det lite sannsynlig at noen fremmed makt kommer til å invadere oss i overskuelig framtid. Og om det skulle skje, ville vi etter alle solemerker fått hjelp.

- Debatten gir noen ganger inntrykk av at vi skal kunne forsvare oss selv. Men som lite land må Norge lene seg tungt på samarbeid med allierte styrker, sa professor Rolf Tamnes ved Institutt for forsvarsstudier på Army Summit i går.

I et fullsatt ridehus på Akershus festning glinset stjerner og medaljer på brede bryst i en forsamling som de siste åra har fått økt selvinnsikt og lavere selvtillit. Hæren har blitt forsømt i lang tid, og er rett og slett ikke rustet til å møte nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Derfor må det en storstilt omlegging til.

70 år med fred mellom europeiske stater har vært godt. Krig er, for sivile på min alder, stort sett historier fra besteforeldrene våre – eller noe som foregår helt andre steder enn her. Mens fedrene våre alle måtte i førstegangstjeneste og på stadige repetisjonsøvelser, er det bare de mest motiverte av barna våre som i dag konkurrerer om en plass i Forsvaret. De beste soldatene bidrar i internasjonale operasjoner. Men, med unntak av Natos intervensjon i det tidligere Jugoslavia på nittitallet, er det ved utplasseringen av stående styrker i Baltikum for oss nå første gang dette skjer i Europa.

At Russland gikk inn i Ukraina, ble en viktig påminnelse. Vi har ingen garanti for fortsatt fred, og en ny krig i Europa vil skje på helt andre måter enn før. Forsvaret har vært rigget for eskalering med konvensjonelle våpen og lang varslingstid. Den tida er borte i moderne krigføring. Derfor vektlegger både langtidsplanen for Forsvaret og den ferske landmaktutredningen rask responstid, moderne våpensystemer og tilpasning til allierte styrker.

Hvis en fremmed stat krenker vårt territorium, er landmaktens viktigste oppgave å eskalere konflikten til krig. Det er paradoksalt, men det er likevel logisk. En russisk bakkeinvasjon ville åpenbart utløst Nato-paktens artikkel fem, som sier at en angrep på en er et angrep på alle. Da ville våre allierte raskt kommet oss til unnsetning. Landmaktutredningen legger opp til en klar styrking av Grensevakten, Hæren og Heimevernet i Finnmark, og i tillegg skal styrker andre steder i landet trene for å kunne bistå i nord på kort varsel. Markeringen av norsk suverenitet i Finnmark er sterk og klar.

Men et langt mer sannsynlig scenario er en konflikt som starter et annet sted enn i Norge, og der hybrid krigføring innebærer alt fra hacking til uklare territoriale krenkelser. En fiende bærer ikke nødvendigvis uniform, kan skape falske inntrykk av hva den faktisk er i ferd med, og en krenkelse kan være lavintensiv og begrenset. I slike tilfeller vil det være tvil om når man når et nivå som kvalifiserer til å utløse artikkel fem. I en slik situasjon må vi bruke makt i et omfang som bringer konflikten til et høyere nivå og dermed utløser bistand fra Nato. Eller, la oss kalle en spade for en spade: USA. Blir det krig, håper nemlig ikke generalene på bistand fra våre nordiske naboer. De drømmer om Amerika. Hvis russerne eller noen andre kommer, er det verdens eneste militære stormakt som må redde oss.

Donald Trumps farligste utspill i dette perspektivet er usikkerheten han har skapt rundt USAs vilje til å komme allierte til unnsetning. Heldigvis har forsvarsminister James «Mad Dog» Mattis bakgrunn fra Nato og en helt annen innstilling. Men det allerede store behovet for å holde amerikanerne fornøyde er blitt enda viktigere for Forsvaret. Vi er i ferd med en kraftig økning i forsvarsutgiftene. Nå har vi fått amerikanske soldater stasjonert på Værnes, sender norske soldater til Baltikum og vi har latt hensynet til Nato bestemme at vi går imot et forbud mot atomvåpen. I tillegg deltar vi med viktige kapasiteter i internasjonale operasjoner, og er blant annet med på den høyst risikable aksjonen mot IS i Syria. Kritikerne har helt rett i at vi legger oss svært tett opp til USA, og at Norge godt kan si nei oftere. Spørsmålet er bare i hvilken grad vi egentlig har noe alternativ.

Langtidsplanen legger opp til 180 milliarder kroner i økte forsvarsbudsjetter over 20 år, og rammen vil neppe bli veldig mye større – uansett hvor mange ganger hærsjef Odin Johannessen sier at situasjonen er kritisk og det haster med mer penger. Hans oppgave er å sikre «boots on the ground». Vi må vise evne og vilje til å forsvare oss selv, for at og lenge nok til at andre deretter kan komme oss til unnsetning. Hovedlinjene ligger fast. For som Ine Eriksen Søreide sa i går, på det som kanskje blir hennes siste Army Summit som forsvarsminister: Vi er Nato i nord.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook