FORANDRING FRYDER: «Nå er det lov til å gråte på TV. Slik var det ikke «før». Jeg savner det ikke, og det tror jeg ikke Gisle Roksund gjør heller», skriver innleggsforfatteren. Bildet er av Maria Mohn fra en av «Idol»-semifinalene i 2011. Foto: Erlend Aas / NTB Scanpix
FORANDRING FRYDER: «Nå er det lov til å gråte på TV. Slik var det ikke «før». Jeg savner det ikke, og det tror jeg ikke Gisle Roksund gjør heller», skriver innleggsforfatteren. Bildet er av Maria Mohn fra en av «Idol»-semifinalene i 2011. Foto: Erlend Aas / NTB ScanpixVis mer

Drømmen om den perfekte fortid

Det er vanskelig å sammenlikne «før» og «nå». Vi tenker ofte på nåtiden som infisert av onder, mens fortiden var vakker. Slik er det ikke.

Debattinnlegg

Allmennlege og samfunnsmedisiner Gisle Roksunds tekst «perfeksjonssamfunnet» er enkel å kjenne seg igjen i. Vi har lært oss til å tro på slike virkelighetsbilder fra barnsben av, via ungdom og til vi selv sitter midt i «tidsklemma». Roksund mener det moderne samfunnet preges av et jag etter det perfekte, som gjør oss syke uten egentlig å være det. En slik kritikk av den såkalte perfeksjonismen ligger som en jevn dur i samfunnsdebatten, og fra tid til annen dukker en samfunnsmedisiner opp for å kritisere hvor mye «vi strekker oss». De viser ofte til ei tid som var «før», da vi ikke strakk oss - da mennesket var i balanse og hadde tid til å ta vare på seg selv og andre. Vi savner tungindustrien og føydalsamfunnet. 1920-årenes stabilitet og 1800-tallets ro. For ikke å snakke om den toleransen for ulikhet og avvik som preget middelalderen. Før kunne alle være som de ville. De slapp å strekke seg. Nå derimot. Nå.

Nei, det er ikke noe galt med «nå». «Nå» er ganske fint. Roksund sier det best selv i sin kritikk av det økende antallet diagnoser: vi er ikke sykere nå enn før, snarere tvert imot. På samme måte er det med idealene. Roksund mener vi i dag føler på et stadig sterkere press om å tilpasse oss, men kan det hende at folk er omtrent like presset? Eller til og med mindre presset nå enn tidligere? Vi kan for eksempel tenke oss at idealene er flere, og mer varierte i dag enn «før».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Offentligheten er full av mennesker som viser at det går an å leve forskjellige liv med ulike verdier, tro, og historier. I motsetning til «før», kan en kvinnes lykke vise til så mangt, og en manns suksess er ikke lenger utelukkende knyttet til stillingstittel. Marginaliserte grupper har fått sin frihet, og de viser fram sine egne, vidt forskjellige idealer. Roksund trekker fram tabloidpressens framelsking av det perfekte som et tegn på en syk samtid. Jo da, men medievirkeligheten er også preget av antihelter og det uperfekte. Av mennesker som står fram med sine skavanker og som slett ikke ønsker å formidle perfeksjonisme. Nå er det lov til å gråte på tv. Slik var det ikke «før». Jeg savner det ikke, og det tror jeg ikke Gisle Roksund gjør heller.

Jeg tviler ikke på at Roksunds beskrivelse av perfeksjonssamfunnet for ham føles både riktig og ekte. Spørsmålet er bare hva som er årsaken til at mange føler det slik. Et alternativ er at mennesker i større grad enn tidligere tørr å snakke om at de føler seg utenfor. Det betyr ikke at idealene er blitt strengere, snarere tvert imot. Når vi synes det er litt enklere å innrømme at vi sliter, kan det skyldes at idealene har blitt mer inkluderende, ikke mindre. Vi strekker oss fortsatt, men det har vi alltid gjort. Forskjellen er bare at vi nå snakker åpent om at det er nettopp det vi gjør. Vi strekker oss. Det er ikke godt å strekke seg for mye, men det er i hvert fall godt å få sagt det.

Det er vanskelig å sammenlikne «før» og «nå». I forsøket tenker vi ofte på nåtiden som infisert av onder, mens fortiden var vakker og balansert. Når slike tanker presser seg på, er det på tide å tenke på noe annet.