Drømmen om det naturlige menneske

Flere ubesvarte spørsmål er rettet mot menneskets eksistens: Vi vet ikke hva bevissthet er, eller hvordan sjel og biologi samvirker. Og hva er den evolusjonære år-saken til kultur, språk og musikk?

DET MODERNE MENNESKET representerer endepunktet for en lang utvikling. Faktisk er vår forhistorie godt dokumentert minst fire millioner år bakover i tid. Og siden vi vet hvor stor betydning seleksjon og tilpasning har hatt for utviklingen av klodens øvrige liv, er det nærliggende å tro at også menneskets kropp og sjel er sterkere preget av ubarmhjertig natur enn av myk kultur. Tanken på at vi kanskje bærer på en huleboer i hjertet har slått rot både i media og i forskermiljøer. Både helseprofeter og ernæringseksperter refererer til «det naturlige mennesket», og et eget fag, human adferdsøkologi, tar nå mål av seg til videre analyser av mennesket på bakgrunn av dets evolusjon. Rammeforståelsen gir imidlertid grunn til skepsis. Etter det vi vet foregår evolusjon vanligvis ved favorisering av egenskaper som bedrer overlevelsen i møtet med klima, sult, sykdom og predasjon. Både rein og rådyr er slik blitt gradvis bedre tilpasset sine respektive livsmiljøer. Og selv om miljøet ikke er statisk, oppstår det gjerne et godt samsvar mellom dyr og deres tilhørende habitat, eller foretrukne oppholdssted. En arts særpreg kan derfor i stor grad forklares gjennomdets livsmiljø.

HVIS NOEN reinsdyr på individuelt grunnlag hadde begynt å tørke høy om sommeren, lagre mat, kurere sykdommer og bygge vern mot ulv og ly for uvær, ville de i stor grad unndra seg dette påbudet om tilpasning. De ville sluttet å være ofre og tatt skjebnen i egne hender. En slik endring ville bety en dramatisk utmeldelse av selve evolusjonsteateret - en løs kanon i Edens hage! Dette er historien om Homo sapiens. Mennesket finner ustanselig nye løsninger i stedet for å gi etter for seleksjonsregimet. Evolusjonen har dermed begått den paradoksale manøver å skape en art som frigjør seg fra tilpasninger til et spesifikt habitat. Fra ørkener, stepper og regnskoger til tundraer og polarstrøk, fra mildt kystklima til høyalpine regioner - overalt har Homo sapiens skapt seg et livsgrunnlag. Den vide utbredelsen er et markant biologisk unntak og bekrefter det ovennevnte: Mennesker er hjemløse på kloden.

MEN DERMED SVEKKES også på vesentlige punkter mulighetene til å forstå mennesket som evolusjonært produkt. Det prestisjetunge tidsskriftet Science satte nylig opp en liste over vitenskapens viktigste ubesvarte spørsmål, og ikke overraskende rettet et helt knippe av disse seg mot mennesket: Vi vet ikke hva bevissthet er, eller hvordan sjel og biologi samvirker. Vi skjønner ikke hvorfor Homo sapiens har så få gener. I hvilken grad er personligheten genetisk betinget? Hva er den evolusjonære årsaken til kultur, språk og musikk? Kort sagt: Hva er et menneske? Fordi vår egenart ikke defineres av noe naturgitt habitat er svarene uten ende. Dette bekrefter faktisk også eksistensen av ansvar og etikk. Når et rådyr aldri blir stilt til ansvar, er det fordi dyret befinner seg i overensstemmelse med sitt habitat, og agerer i tråd med dette. Et rådyr handler strengt tatt ikke, det har adferd: en forutsigbar respons adressert til det habitatet evolusjonen har modellert dyret inn i. Mennesket er synonymt med personlige valg og beslutninger, og vi utfører derfor også hele tiden individuelle handlinger. Om det ikke var slik var også vi fritatt for ansvar. I så tilfelle er rettsstaten, som kun kan dømme ansvarlige personer, uten grunnlag. Vår ansvarlighet bekrefter slik fra en annen side at vi er frikoblet fra evolusjonsteateret. Også hos mennesker finnes selvfølgelig rester av adferd, men det er tvilsomt de spiller noen større rolle enn det negler og gåsehud gjør for vår kropp - rudimentære minner fra en fjern fortid.

HOS MENNESKET er artsbetinget adferd i det alt vesentlige erstattet av individuelle handlinger, motivert av forestillinger vi selv skaper. Slike forestillinger kaller vi motiver. At noen mennesker blir journalister eller biologer har interessante forhistorier, men de handler ikke om atferd. De handler om hvordan inspirasjon finner gjenklang i sinnet og tar form av individuelle beslutninger og valg. Slik pattedyr adresserer sin adferd til habitatet, adresserer mennesker sine handlinger til motiver. Men motiver er skapt av den enkelte og ikke av arten. Derfor er det spesifikt menneskelige alltid forankret i enkeltmennesket: Homo sapiens er et individproblem mer enn et artsproblem. Når i menneskets forhistorie fant dette oppbruddet fra seleksjon og tilpasning sted? Selv om det har foregått gradvis, mener de fleste antropologer at det viktigste veikrysset i menneskets evolusjon var overgangen til oppreist gange. Gjennom oppreist gange frigjøres forlemmene fra sin bærende funksjon, og kan settes inn i manipuleringen av omgivelsene i selvets tjeneste. Samtidig overtar hendene helt kjevenes gripefunksjon, og hodet frigjøres. Trolig er det derfor en nær sammenheng mellom oppreist gange og forsterket selv- og jegfølelse.

OG OPPREIST GANGE er et vesentlig eldre trekk enn man tidligere var klar over. Media og populærvitenskap ynder å fremstille våre forfedre som krumbøyde beist i huler, med grove grynt som fremste kulturelle ytring. Dette fabelvesenet tok form allerede for 150 år siden, ut fra forventningen om at våre forfedre på et eller annet vis skulle ligne menneskeaper. Men det burde snart ha trengt inn i de fleste avisredaksjoner at dette er Donald Duck-vitenskap. Vi vet nå at neandertaleren - lenge utpekt som apemennesket - hadde betydelige kunnskaper i kirurgi og medisin. De tok vare på syke og gamle, og de begrov sine døde. Det siste indikerer at de allerede hadde sine myter, og dermed også sine fortellinger, sin kultur - og at individene hadde sine personlige motiver. Går man lenger tilbake, støter man på Homo erectus, som er opp mot to millioner år gammel. Også dette mennesket gikk oppreist. Selv om hjernevolumet var mindre enn hos moderne mennesker, er det flere indikasjoner på at også denne formen var drevet av motiver skapt av en individuell jegfølelse. Fra Tyskland er det rapportert steinsettinger som indikerer rituelle handlinger, muligens også menneskeofringer, og i Sørøst-Asia viser funn av steinøkser at Homo erectus for nær en million år siden bygget sjøgående fartøyer og tok seg ut til øyer langt fra fastlandet. Endog våre fjerneste forfedre, Australopithecus, hvis spor rekker mer enn fire millioner år tilbake, gikk oppreist, og antyder slik et sinn påvirket av personlige motiver.

KORT SAGT indikerer all vår viten at det menneskelige prosjekt er vesentlig eldre enn man tidligere trodde. Og en forskning som ønsker å bidra til forståelse av Homo sapiens bør definitivt være oppmerksom på forskjellen mellom artsbetinget adferd, som kan forklares ved seleksjon i et spesifikt habitat, og individuelle handlinger, generert av individuelle motiver. Overser man dette perspektivet, mister man det genuine ved vår egenart av syne. Og det er neppe noen huleboere i våre hjerter. I den utstrekning huleboere overhodet kan sies å ha eksistert, hadde de trolig et menneske i sitt hjerte.