Drømmen om Diana

Ukas norske film (hadde vi nær sagt) om oppvekstens gleder og kvaler er regissør Svein Scharffenbergs første spillefilmoppgave, bygd på Klaus Hagerups ungdomsroman «Markus og Diana. Lyset fra Sirius» (1994), som var en stor suksess hos publikum og kritikere.

Hagerup har også skrevet filmmanuset og spiller hovedrollehaverens far (som er enkemann) på en måte som overbeviser oss om at Markus iallfall har én å slekte på. Mye står og faller med valget av «riktig» hovedrolleaktør i barne-/ungdomsfilm, også fordi det sjelden er tale om profesjonelle skuespillere på dette alderstrinnet.

Teatermannen, instruktøren og skuespilleren Scharffenberg har med faglig teft funnet sin unge aktør i 13-årige Robert Reierskog. Han spiller Markus Simonsen, kalt Marken, stuttvokst og bebrillet, engstelig for alt fra fotgjengerfelt til fjellturer, det klassiske mobbeoffer i skolemiljøet. Dertil intelligent, fantasifull og innadvendt som mobbeofre ganske ofte er. Men Markus er så heldig å ha som beste kamerat den svære Sigmund (Herman Bernhoft), som ingen tør skubbe seg mot.

De som kjenner boka, vet at en av Markus\' hobbyer er å samle autografer fra kjentfolk. Blant dem en viss Diana Mortensen (Laila Goody), som er barnefødt i Horten og er blitt TV-stjerne i Hollywood. Hjemme sitter gutten Markus og far Mons og beundrer henne i såpeserien «Penger og makt».

Da den skjønne Diana melder ankomst til gamlelandet, skyter begivenhetene fart: Foruten å drømme heftig om Diana i Hollywood, har den ordflinke Markus klart å utvikle en ganske intens brevveksling med henne. Gode råd er dyre, så også Markus\' og Sigmunds Diana-forberedende restaurantbesøk, et komisk høydepunkt i romanen: Sekvensen der de to belevne unge herrer - nyinnlest på «Skikk og bruk i 1990-årene»

Å inviterer to jevnaldrende venninner på middag med fin, fransk meny, kunne saktens vært mer elegant gjennomført. Jeg savner også mer filmatisk oppfinnsomhet, større «fylde» og intensitet i scenene der far og sønn Simonsen på høyst ulikt vis faktisk konfronteres med den skjønne. Men den hagerupske melankoli og menneskelighet i humoren, den dimensjonen synes iallfall jeg at filmen tar fint vare på.