Drømmen om eldretsunamien

PENSJON: Det er politisk ønsketenkning fra høyresiden at eldrebølgen må føre til innstramninger offentlig velferd.

En lys framtid: En balansert utvikling gir Ola Nordmann en god del mer inn på privat konto i 2060 enn i dag, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Scanpix
En lys framtid: En balansert utvikling gir Ola Nordmann en god del mer inn på privat konto i 2060 enn i dag, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: ScanpixVis mer

På lederplass i seriøse aviser kan vi uke etter uke lese bekymrede betraktninger om at den norske modellen for velferd til alle ikke er bærekraftig nå som eldrebølgen snart er over oss. Seinest i Bergens Tidende. Der ivrer redaktøren for at det skal strammes inn 15 milliarder årlig anno 2050 på de medisinsk uføres alderspensjon: «Trygdeutgiftene legger beslag på store og økende andeler av de offentlige budsjettene, noe som gjør det vanskelig å møte eldrebølgen på en forsvarlig måte.»

Det økende antallet pensjonister per yrkesaktiv er gjennom siste tiår trolig det viktigste og mest brukte argumentet for innstramming av offentlige velferdsrettigheter i Norge. Aftenposten advarer mot «kjempebølgen» som «velter inn på eldresentre og gamlehjem». Bergens Tidende varsler «eldretsunami».

For flere aktører synes det åpenbart at demografien i seg selv vil tvinge fram innstramming av offentlige velferdsytelser. Statsviter Kristin Hoff skriver i Mandag Morgen 11. oktober: «Høyere levealder og rekordmange eldre vil legge et altfor stort press på offentlige budsjetter til at sysselsettingen og produktiviteten vil kunne opprettholde dagens velferdsnivå.»

Det er på tide å undersøke holdbarheten i slike antakelser om at eldrebølgen må føre til innstramming av innbyggernes velferdsrettigheter. Det er nødvendig å klargjøre hva som er økonomiske nødvendigheter og hva som er politiske valg. I den nye rapporten «Fortsatt råd til felles velferd?» ser Manifest senter for samfunnsanalyse nærmere på tallene framtidsdebatten bygger på.

Regjeringens perspektivmelding fra 2009 streker opp linjene med framskrivinger opp til 2060. I disse framskrivingene («referansebanen») opptrer et sort hull i framtidas velferdsbudsjetter: «Det udekkede finansieringsbehovet». Utover århundret blir dette udekkede behovet på titalls og atter titalls milliarder, hvis vi fortsetter med dagens velferdsrettigheter og skattenivå. Dette svarte hullet nærer høyresidens drømmer om mer privatisert ansvar for trygghet og velferd.

Men de bør ikke glede seg for tidlig. For hva slags scenario er denne «referansebanen»? Den er ikke regjeringens ønskede politikk. Den er et regnestykke. Og med noen ganske spesielle forutsetninger. For det første er det forutsatt at privat forbruk skal rykke kraftig ifra offentlig forbruk (der de felles velferdstjenestene ligger). Av samlet konsumvekst fram til 2060, tilfaller 72 prosent privat forbruk i dette scenariet. Kun 28 prosent går til fellesforbruk, og det midt under eldrebølgen. Da er det ikke til å undre seg over at fellesskapssektoren får et «udekket finansieringsbehov».

For det andre er det forutsatt ekstrem vekst i privat kjøpekraft etter skatt (fordi skatten holdes nede). Hvis kjøpekraften øker i takt med fastlandets økonomiske vekst, vil en i dag gjennomsnittlig arbeidsinntekt på 300 000 kroner etter skatt i dag (tilsvarer 400 000 i bruttolønn) øke til rundt 740 000 kroner etter skatt i 2060, målt i dagens priser. Dette hører vi aldri noe om fra de bekymrede lederskribentene. Denne ekstreme private forbruksveksten skal vi ha råd til, men de uføres pensjoner, nei de er jo altfor dyre.

Denne politiske prioriteringen er det legitimt å argumentere for. Det gjør sjelden høyresiden. De foretrekker å kamuflere politiske veivalg som økonomisk tvang, et resultat som eldrebølgens naturkraft presser på oss.

Basert på Perspektivmeldingen har Manifest Analyse tegnet scenarioet «Balansert utvikling» fram mot 2060. Der økes standarden innen helse og omsorg med en prosent hvert eneste år. Der fylles hele «det udekkede finansieringsbehovet» ved hjelp av skattesystemet. Kun personlige skatteyteres skattebidrag forsterkes, bedriftsbeskatningen holdes uendret. I dette scenariet tilfaller 52 prosent av konsumveksten privat forbruk, mot 72 prosent i regnestykket «referansebanen».

Hvor balansert blir dette for Ola Nordmanns private lommebok? Blir det en utålelig byrde på 40-åringene i 2060 hvis vi, som vi har gjort siden den første velferdsrettighet ble lovfestet, «sender regningen til kommende generasjoner»?

I scenariet «Balansert utvikling» kan ikke den private lommeboka til Ola økes fra 300 000 etter skatt til 740.000 etter skatt. Hvor «ille» blir det? Resultatet av framskrivingene blir 516 000 kroner i året for Ola Nordmann. Etter skatt. Med dagens priser. En reell vekst i kjøpekraft på 72 prosent. I et land der middels inntektsmottakere i full jobb allerede i dag er solid velstående.

En balansert utvikling gir med andre ord Ola nordmann en god del mer inn på privat konto enn i dag. Men han må godta «litt mindre mer». Til gjengjeld har vi finansiert eldrebølgen i fellesskap og Ola slipper å tegne privatforsikringer på alle bauger kanter. Alternativet er at privat forbruk (eller bedriftsprofitt) skal få «mye mer mer».

Det kan vi velge. Men da ødelegger vi den norske modellens velferdsordninger. Vil vi det? Tvert imot. Meningsmålingene viser at 70 prosent er villige til å øke skatteinnsatsen hvis det blir nødvendig for å sikre fortsatt fellesskapelig ansvar for alles helse- og eldreomsorg. Høyresidens privatisering og skattekutt har minimal oppslutning som framtidsvisjon for Norge.

Det er kanskje derfor vi stadig kan lese de bekymrede kommentarene om hvordan håpløst umulig det dessverre blir å videreføre dagens velferdsrettigheter i tiåra som kommer. Demografisk demagogi om eldrebølgen transformerer politiske valg til økonomisk nødvendighet. Politikernes rolle reduseres fra å stake ut kursen til den pedagogiske oppgaven å forklare velgerne at høyrepolitikk nå blir eneste politikk.

Forestillingen om at eldrebølgen tvinger oss til innstramming er politisk ønsketenkning fra høyresiden, men har likevel etablert seg som den tyngste myten i norsk politikk. Det tror jeg høyresiden setter pris på. Mens formuleringene holdes i et bekymret toneleie, er det ikke utenkelig at det mellom linjene i de dystre advarsler om hvor vanskelig det nå skal bli med folkets velferdsrettigheter, ligger at anstrøk av håpefull fryd. Drømmen om eldretsunamien.