VERDENSOMSPENNENDE: #metoo-opprøret startet i USA, godt fyrt opp av president Donald Trumps eskapader, men har spredd seg over store deler av verden. Foto: NTB Scanpix
VERDENSOMSPENNENDE: #metoo-opprøret startet i USA, godt fyrt opp av president Donald Trumps eskapader, men har spredd seg over store deler av verden. Foto: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse Helena Brodtkorb (red.) - «Det skjer nå» og Hedda Lingaas Fossum (red.)- «Ulyd»

Drømmen om en feministisk tsunami

To norske antologier kartlegger #metoo-opprøret.

BOK: Høsten 2017 inntraff en revolusjon i form av en mer eller mindre verdensomspennende #metoo-kampanje. Jenter og kvinner i mange aldre, profesjoner og situasjoner kastet av seg usynlighetskappa og stakk en lang finger i øyet på ham. På mannen som hadde forulempet, tafset, klådd, voldtatt. Fingeren i øyet fikk kraftige konsekvenser for enkeltpersoner. Men ble det en varig skade?

«Det skjer nå»/«Ulyd»

Helena Brodtkorb/Hedda Lingaas Fossum

4 1 6
«Forsøksvise oppsummeringer av #metoo-revolusjonen.»
Se alle anmeldelser

I disse dager utkommer to antologier som forsøksvis oppsummerer #metoo-revolusjonen. Hedda Lingaas Fossum er redaktør for «Ulyd» der 12 skandinaviske feminister er invitert til å dele sine refleksjoner omkring de aktuelle problemstilligene med ulik innfallsvinkel.

De bidrar med essays, poesi, politiske og litterære analyser, kunstuttrykk og private opplevelser i et nokså blandet kor.

Drømmen om en feministisk tsunami

I et litt annet toneleie befinner «Det skjer nå» seg. Helena Brodtkorb er redaktør for antologien med undertittelen «Fortellinger fra en feministisk revolusjon», med like mange bidrag fra hovedsaklig norske kvinner. Unntaket her er svenske Åsa Linderborg.

Der Fossum-samlingen oppleves som mer distansert og – innimellom – teoretisk og vid om feminismens status i dag, virker Brodtkorbs bok mer direkte. Mer fingeren i øyet.

Knyttneveslag

Det som treffer som et knyttneveslag i sistnevnte er Ida Jacksons ubehagelig tette fortelling om å bli voldtatt som 14-åring.

«Kroppen snakker ut» er en direkte utfordring til leseren om å ta ubehaget ved å følge henne inn på et veldig privat sted, «… en svart messe i morens, datterens og den ufrivillig avkledde kroppens navn». Hun tar oss med inn på gutte-badet med Gillette og tannkrem på hylla. Det er fysiske minner som ikke forsvinner. Hun skriver at hun alltid kan dra tilbake dit, «… lukte sin egen tenåringssvette, kjenne pulsen banke i tinningen. Jeg kan skru det på, jeg kan ikke skru det av.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Drømmen om en feministisk tsunami

Det er en tekst som invaderer deg, med hensikt. Påminnelsen om undersøkelsen der 9,4 pst. av norske kvinner sier de er blitt voldtatt - 55 pst. av dem før de fylte 18 år – er et varsku om hva som sitter fast i de kroppslige erindringene til mange kvinner. Derfor må kroppene snakke ut. «Vi må dælje til,» skriver Ida Jackson.

Personlig

Maria Kjos Fonn – som bidrar i begge antologiene – har en like rasende historie i «Ulyd». Det tok henne to år å huske detaljene fra en gruppevoldtekt. «… naken, omringet, mindre enn et insekt». Minnene satte seg i hver celle, hver sene, hvert ledd: «En flue som noen plukker vingene av». Under tittelen «Voldtekst» går hun utover sin personlige historie og finner liknende erfaringer i litteraturen hos forfattere som Tracey Lindberg, Laurie Halse Anderson og Helene Guåker.

Det personlige er som kjent politikk. Erfaringene må ha et navn for å bli allmenne. I #metoo-sammenheng er navnet «seksuell trakassering». Heidi Taksdal Skjeseth forteller om begrepets opprinnelse i Brodtkorb-antologien. Året er 1975, stedet er Cornell University i New York. Åtte kvinner, både forelesere og studenter, idémyldret om sine felles erfaringer med mannlige kolleger. De ville aksjonere, men manglet ordet. Intimidation? Ja, jo. Harassment! Absolutt. Sexual harassment. Nå dekker begrepet skalaen fra klapset på rumpa til – ja, voldtekt.

Dissonans

Også Hedda Lingaas Fossum drøfter viktigheten av å navngi i sitt innledningsessay til «Ulyd». Av og til trengs det ulyd – dissonans i den offentlige debatten – for å åpne samtalen. Og gjerne innad i feminismedebatten, vil jeg mene. Svenske Felicia Mulinari drøfter motsetninger mellom cisfeminister og transfeminister i «Ulyd»-essayet «Å gå dit kjønnet peikar». Hun savner solidaritet overfor «kvinner som ikke er kvinner» fra de såkalte «vagina-feministene». Hun beskriver det nedlatende i å bli avfeid som «identitetspolitikk, privat, patetisk». Akkurat denne problemstillingen, som jo er høyst tilstedeværende i den amerikanske feminismedebatten, skulle jeg gjerne sett grundigere behandlet i begge de aktuelle antologiene.

Det samme gjelder påstandene – ofte fra gutta i Facebook-høyre – om at feministene har sviktet de ikke-vestlige kvinnene - innvandrerne, muslimene, de tilslørte. Sofia Srour beskriver savnet etter en interseksjonell feminisme i Brodtkorb-antologien. Namra Saleem behandler samme tema i «Ulyd».

Har de hvite, borgerlige feministene vært for nærsynte? Hva bør feminismen omfavne i 2018? Og framover?

Den fjerde bølgen

Det snakkes om #metoo som den fjerde bølgen i feminismens historie. Den første, rundt tidlig 1900-tall, handlet om juridiske rettigheter, mens den andre, på 1960-70-tallet, handlet om abort og likelønn. Den tredje, på 1990-tallet, var i hovedsak akademisk, mens den fjerde?

#metoo kan fortone seg som en tsunami når det gjelder mengde og styrke. Les, og se hva som må skylles bort.