Drømmen om Frankrike

Man kan umiddelbart forstå at franskmennene ga den prestisjetunge Goncourt-prisen til denne romanen av patriotiske grunner, fordi den jo handler om Frankrike som et imaginært drømmeland, frihetens vogge, diktningens fedreland og all kulturs mål.

Jeg-fortelleren, den russiske studenten, retter hele sin bevissthet mot den franske verden, for ham betyr Frankrike virkeliggjøringen av de drømmer og talenter som blir kuet og lagt øde i hjemlandet.

Katalysatoren for disse forestillingene er fortellerens mormor, Charlotte, som egentlig er romanens hovedperson. Hun vokser opp i Frankrike før første verdenskrig, kommer som liten pike til Russland rett etter revolusjonen med sin mor, og forblir der. Hun gifter seg, blir boende i en sibirsk landsby med sin mann, føder to barn, og vansmekter i det hun hele sitt liv oppfatter som sin beske landflyktighet.

Magi

Men gjennom fortellingene hun beretter til sine barn og barnebarn holder hun drømmelandet i live, og gjennom fortellingens magi skaper hun også en fantasiverden for dattersønnen, som utvikler seg til et substitutt for hans egentlige liv.

Slik sett handler romanen «Det franske testamentet» om eventyrets magi, om fortellingens besettelse og om tradisjonens makt. I det ytre blir det også en beretning om fransk dagligliv og historie opplevd gjennom et barnesinn, forstørret og fordreid av barnefantasiens forestillingsevne og lengselens kraft. Seinere dreier fortellertonen mot det realistiske og groteske, og blir en tragisk historie om overvåking, fengsling, terror, kommunistisk traurighet, verdenskrig og redsler i Sovjetunonen. Beretningen kan her minne om et ekko av Boris Pasternaks «Doktor Zhivago» og ingrediensene er vel kjent for de fleste lesere. De kan til tider virke som obligatoriske pliktløp.

Helt annerledes blir det da med de fantastiske barnehistoriene som beretningen om Frankrikes president som dør i armene til sin elskerinne - en beretning som stadig kommer igjen i utstaffert og forstørret utgave - og som spiller et slags ledemotiv i beretningen om det lovede land.

Proust

Helt sammenhengende og overbevisende er denne prisromanen ikke. Både de franske og særlig de sovjetiske historiske innslagene kan til tider bli livløse. Tidvis er også disse sekvensene glimrende fortalt, f.eks. beretningen om hvordan faren kommer tilbake fra krigen etter fire års totalt fravær, og innslaget om den unge våpeninstruktrisen som betar jeg-fortelleren med sin tekniske dyktighet og sine lynende hender. Best er imidlertid forfatteren Andreo Makine når han forteller om ungguttens erotiske oppvåkning, om hans pubertetskvaler, drømmer, angst og usikkerhet. Det er disse Proust-inspirerte sekvensene som overbeviser mest, og som er forfatterens mest verdifulle franske testamente i en roman som for øvrig er underholdende og fengslende lesning.