STORMAKT: Osloprosessen endret den norske venstresidens utenrikspolitiske selvbilde fra et lite land til en humanitær 

supermakt, 

skriver Erna Solberg. 

Bildet viser

utenriksminister Støre i Jebalia på Gazastripen 

27. februar i år.

Foto: AP/Adel Hana/Scanpix
STORMAKT: Osloprosessen endret den norske venstresidens utenrikspolitiske selvbilde fra et lite land til en humanitær supermakt, skriver Erna Solberg. Bildet viser utenriksminister Støre i Jebalia på Gazastripen 27. februar i år. Foto: AP/Adel Hana/ScanpixVis mer

Drømmen om fredsnasjonen

Litt mindre skråsikkerhet og litt mer realisme og selvinnsikt, bør være utgangspunktet for norsk Midtøsten-politikk.

Vi nordmenn er glade i jubileer. Fjorårets femtenårsjubileum for undertegningen av Oslo-avtalen i 1993 ble imidlertid ikke feiret noe sted. Det var ikke enklere under tiårsjubileet i 2003 av Norges kanskje mest spektakulære utenrikspolitiske satsing etter den kalde krigen. Dens varige resultater er dessverre hovedsakelig å finne her hjemme: fredsprosessen endret venstresidens utenrikspolitiske selvbilde fra en alliert nasjon til en fredsnasjon, fra et lite land til en humanitær supermakt. Høyre har støttet denne og andre fredsprosesser, men bildet av, og drømmen om «fredsnasjonen» har aldri fått dominere vår utenrikspolitiske tenkning.

For to uker siden
var jeg på en lengre rundreise i Midtøsten. I løpet av en uke besøkte jeg Egypt, Israel og de palestinske områdene. Norges rolle i regionen er betydelig, men ikke ukontroversiell — «Oslo» er ikke lenger et honnørord — tvert i mot. Mye av Norges engasjement er økonomisk. Over en halv milliard kroner har Norge brukt hvert eneste år — i 2009 skal vi bruke nesten en milliard. De humanitære behovene på bakken vokser i takt med bevilgningene, den politiske knuten hardner til. Behovet for bistand er stort, men det stiller også krav til både oss som givere og mottakerne på palestinsk side. Effektivitet, gjennomsiktighet og fokus på resultater må også gjelde her.

Etter Afrika sør for Sahara, har Midtøsten utviklet seg minst av verdens regioner de siste tiår. For noen hundre år siden var Midtøsten like utviklet som Europa. Muslimske sentra som Kairo og Damaskus holdt liv i arven fra det klassiske Europa under den mørkeste middelalder, og for noen tusen år siden var Midtøsten den menneskelige sivilisasjonens vugge. Hva holder Midtøsten tilbake? Mange, særlig på venstresiden, støtter teorien om at «Israel-Palestinakonflikten er alle konflikters mor i Midtøsten»: løses denne, er alt løst. Forførende ord, opprinnelig hentet fra propagandaen til Iraks tidligere despot Saddam Hussein før den første Gulfkrigen. En dårlig inspirasjon for en norsk utenrikspolitikk, og ikke minst sørgelig forenklet.

For det er ingen tvil om at konflikten mellom Israel og palestinerne kun er én faktor i det som nå fremstår som et stadig mer komplisert politisk spill i regionen. Irans fremvekst som regional maktfaktor med atomprogram og Israels og de arabiske statenes reaksjon på dette, splittelsen mellom de arabiske landene og ikke minst de dype politiske, kulturelle og religiøse spenningene internt i alle de involverte landene skaper overlappende og selvforsterkende konfliktlinjer som det stadig blir vanskeligere å løse opp. At «alt henger sammen med alt» er kanskje mer sant i Midtøsten enn noe annet sted.

I stedet for å legge tanken om «alle konflikters mor» til grunn, foreslår jeg å snu saken på hodet: det er ikke israelere og palestinere som holder hele Midtøsten tilbake, men omvendt: mer demokrati, ytringsfrihet og utvikling i regionen vil gjøre det lettere å løse den israelsk-palestinske konflikten. «Israel har skylda»-teorien er en byrde for alle som søker å bygge opp under utvikling og fred i regionen. For eksempel skyldes ikke fraværet av demokrati i et tosifret antall stater fraværet av én palestinsk stat. Ensidighet er sjelden konstruktivt, og konfliktene i Midtøsten har mange mødre.

Som alle andre var jeg rystet av bildene fra Gaza. Store lidelser og tap blant palestinerne som allerede før konflikten var i en nesten umulig situasjon, i stor trengsel og med minimalt fremtidshåp. Inntrykkene ble forsterket i møtene med FN-organisasjonene OCHA og UNRWA i Jerusalem under besøket. Jeg var også ved den eneste grenseovergangen inn til Gaza som fortsatt er åpen på daglig basis. Ca. 150 lastebiler slipper inn hver dag — fordelt på 1,7 millioner mennesker monner det håpløst lite.

Under Oslo-prosessen var grensene mellom Gaza, Israel og Vestbredden åpne, over hundretusen palestinere arbeidet i Israel. Deres hjem og fremtid var imidlertid under okkupasjon. På begynnelsen av 90-tallet så det ut til å løsne. Men særlig to forhold har slukket fredshåpet: utvidelsene av israelsk bosetting på okkupert jord, og Hamas' terrorisme. Seksten år er gått, Oslo-prosessen er for lengst slutt og fredshåp vanskelig å få øye på — nå kanskje mer enn noen gang tidligere. Bosettingene og Hamas har derimot vokst år for år.

Nettopp åpning av grensene til Gaza, Hamas' rolle og Israels bosettingspolitikk forblir helt sentrale spørsmål, også i dag. I en situasjon hvor partene totalt mangler tillit til hverandre vil håndteringen av akkurat disse symboltunge sakene kunne sende de klareste signalene. Under mitt besøk var det først og fremst pessimismen som rådet: Den palestinske siden betviler stadig sterkere Israels vilje til å følge opp tostatsløsningen og legge til rette for en levedyktig palestinsk stat. Her vil USA spille en helt sentral rolle — forventningene til den nye administrasjonen er høye, uten at noen av partene helt vet hva den kan levere. Utenriksminister Clintons budskap de siste ukene gir likevel grunn til forsiktig optimisme.

Øyeblikksbildene fra regionen blender lett. I løpet av mitt besøk ante jeg under overflaten en like hard konflikt israelere imellom, og palestinere imellom. To parallelle, indre kamper om land, identitet og makt. Øyeblikksbildene sier lite om hvordan de indre krigene på begge sider føres, eller om hvorfor reaksjonene fra de arabiske nabolandene var så lavmælte. Eller hvordan de innenrikspolitiske premissene er endret — som gjennom det israelske valget. Likevel går nettopp disse spørsmålene går til kjernen av konflikten — og kan peke mot en mulig fremtidig løsning.

I en særdeles komplisert og uoversiktlig situasjon er det desto viktigere å trå riktig. Å omfavne Hamas uten internasjonal ryggdekning, slik regjeringen gjorde i 2007, var ikke bare dristig, men dumdristig. Det er vanskelig å beskrive det som noe annet enn et desperat forsøk fra regjeringen på å gjenta bragden fra 90-tallet. Automatisk støtte til Israel ved hver korsvei, slik andre velger, er heller ikke veien å gå.

Så hva har Høyre
å bidra med? Først og fremst realisme. Høyre har ikke konkludert og utropt én part som moralsk vinner over den andre. Vi ser at israelere og palestinere samtidig kan være både overgripere og ofre. Vi tviler sterkt på at religion og historie kan forklare det meste, og ser heller at konflikten mellom israelere og palestinere utspiller seg her og nå, mellom levende mennesker, som har arvet den mot sin vilje, men som nettopp derfor eier en rett til å velge nytt. Konflikten handler om overlevelse, rettferdighet, identitet — størrelser som ikke lar seg fange inn i øyeblikksbilder, aller minst i svart-hvitt. Litt mindre skråsikkerhet, og litt mer realisme og selvinnsikt, bør være utgangspunktet for norsk Midtøsten-politikk.