Drømmen om Grosvold

Stort og smått om Bokbad og Lorry og prostata og Uranus.

BOK: En roman om en roman om en forfatter som skriver en roman som muligens kan bringe ham til Bokbadet slik at han kan bli intervjuet av Anne Grosvolds «dypt raspende røykestemme». Det er hva den 56 siders korte prosaen til Bjørn Skogmo handler om. Skogmo har tidligere utgitt tre kortprosabøker, en sjanger han selv hevder er perfekt for vår travle tid «moderne, minimalistisk og tlest».

Han er stram og poengtert, Skogmo. Og rammefortellingen er enkel nok. Jeg-personen står opp og konstaterer at morgenurinen er «avmålt og nølende». Han går til legen, tar noen prøver og venter på resultatet. Dette mens han forsøker å skrive den romanen som skal bringe ham til lykkens mål: Anne Grosvolds bokbad. Mye godt

Skogmo får sagt mye i denne korte teksten. Her er rene saksopplysninger om prostatakreft og lengden på urinrør. Her er henvisninger til Herschel som oppdaget Uranus.

Den litterært mest vellykkede del av teksten, er episodene med kvinnen han synes han må innføre i romanen. Fordi det litterære Norge stort sett består av kvinner, ifølge ham. Kvinnen er kassadame på Bunnpris med mastergrad i antropologi. I fabuleringene rundt henne ser vi ansatser til den romanen forfatteren ikke skriver. Det er mye godt her: «Snart tråkket moren til denne kvinnen som ennå ikke hadde fått noe navn, av sted på en damesykkel med nett over bakhjulet, med solgule kornåkre på begge sider av veien.»

Først og fremst består boka av tørrvittige kommentarer til det litterære Norge. Henning Hagerup som sitter på Sara med bok og vin. Edvard Hoem på Theatercafeen. Solstad og Fløgstad, Nesbø og Ari Behn. Og den obligatoriske turen til Lorry og Kunstnernes hus. Det blir kanskje litt slapt det hele.

Skogmo kunne godt skrudd det nøkkelromanaktige litt mer til, og tillatt seg noen ondskapsfullheter som hadde røsket litt i kulturlivsbrummingen. Upretensiøs

Jeg må vel også innrømme at jeg synes det er noe stusslig over bøker som handler om den store romanen som aldri blir skrevet. Det blir så litterært selvrefererende, litt smått og norsk. Også med tanke på at Skogmo tidligere har skrevet tekster med samme tema. På den annen side er Skogmo en så upretensiøs, humoristisk og poengtert forfatter at han kan tillate seg tematikken.