Drømmen om kvinner

Ustyrtelig morsomt om «zeitgeisten», ånd og kjød.

BOK: De siste tiåra har det vært langt mellom de virkelig gode nye tyske forfatterne. Men i litteraturprofessor Hans-Ulrich Treichel anes et håp om at landet igjen kan komme på «kartet» som forfatternasjon.

Treichel er tidligere oversatt med «Den bortkomne» og «Tristanakkord». Og «Den jordiske Amor» er - om ikke et trollfjell - så en liten perle i landskapet.

Patetisk

Boka handler om den litt patetiske kunsthistoriestudenten hvis store lidenskap er kvinner - eller drømmen om kvinner. Han fordyper seg i kunstneren Caravaggio, men mangler den «fornødne» distansen fordi han ikke vil analysere, men helst klore på bildene. Og da med en spesiell forkjærlighet for de mer amorøse sidene av motivet.

Kroppshår

Det samme forhold har han til kvinner, uten at han slipper til. Inntil vakre Elena forbarmer seg over ham, riktignok «som om han ble tillatt å være med på en fest han egentlig ikke hadde adgang til».

Han havner på Sardinia, der drømmen om å studere kunst i det vakre Italia, ender med at han sitter på bakrommet i en lurvete skjønnhetssalong med noen opptrykte stensiler. Mens han smugkikker på kvinner som vil få bukt med alt kroppshåret sitt.

Dydig

Tematikken er ikke særlig original, og til alt overmål lagt til Schöneberg i Berlin. Det er snarere stilen som gjør boka til en «ekte» tysk roman. Da med en upretensiøst humoristisk og intelligent diskusjon mellom den erketyske ånd og kjød - som også er skildring av «zeitgeisten».

Som når han går på forelesning av en amerikansk gjesteprofessor som tar for seg «Jesus' penis. Mary's Breasts and other nakedness in Christian Art». Likevel er dette en tvers gjennom «dydig» roman, uten de obligatoriske sexscenene. Og med en lite anmassende, men bitende ironi - om jeg skal våge å bruke det utskjelte begrepet.