Drømmenes teater

Uironisk iscenesettelse.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

CD: Da det ble kjent at The Strokes ikke var et band av arbeiderklassefanter som møttes på dass i en billig pub, men heller en gjeng sossegutter som møttes på et rikt utvalg eliteskoler i New York og Sveits, ble det nevnt i bisetninger over hele media. Men ingen virket egentlig å bry seg noe særlig.

Når teaterpoppen til The Decemberists få år senere sniker seg inn blant norsk anmelderstands favorittmusikk, er det ikke vanskelig å se hvorfor denne dekningen føltes litt tvunget; virkelighetsnærhet og ekthet i image og musikk var i ferd med å forsvinne som kvalitetskriterium for god poprock, i hvert fall for denne gang.

Uironisk pioner

Amerikaneren Zach Condon må med sitt prosjekt Beirut kunne kalles en aldri så liten pioner i uironisk musikalsk selviscenesettelse. Gutten er bare 21 år gammel og kommer nå med sin andre fullengder av ballader om det kontinentale Europa, innspilt i et distinkt nostalgisk lydbilde med uhipt svulstig tenor, balkanblåserekker og fordrukne korpartier, skapt for å mane fram bilder av ei tid som etter alle solemerker aldri har eksistert, da menn var menn og kriger var rettmessige, og serenader funket og ekteskap varte livet ut. Og der man kan humre litt av det tidvis overdrevne melodramaet i The Decemberists’ mer utagerende låter, kødder ikke Condon. Ikke i det hele tatt.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer