Drømmenes teater

Uironisk iscenesettelse.

CD: Da det ble kjent at The Strokes ikke var et band av arbeiderklassefanter som møttes på dass i en billig pub, men heller en gjeng sossegutter som møttes på et rikt utvalg eliteskoler i New York og Sveits, ble det nevnt i bisetninger over hele media. Men ingen virket egentlig å bry seg noe særlig.

Når teaterpoppen til The Decemberists få år senere sniker seg inn blant norsk anmelderstands favorittmusikk, er det ikke vanskelig å se hvorfor denne dekningen føltes litt tvunget; virkelighetsnærhet og ekthet i image og musikk var i ferd med å forsvinne som kvalitetskriterium for god poprock, i hvert fall for denne gang.

Uironisk pioner

Amerikaneren Zach Condon må med sitt prosjekt Beirut kunne kalles en aldri så liten pioner i uironisk musikalsk selviscenesettelse. Gutten er bare 21 år gammel og kommer nå med sin andre fullengder av ballader om det kontinentale Europa, innspilt i et distinkt nostalgisk lydbilde med uhipt svulstig tenor, balkanblåserekker og fordrukne korpartier, skapt for å mane fram bilder av ei tid som etter alle solemerker aldri har eksistert, da menn var menn og kriger var rettmessige, og serenader funket og ekteskap varte livet ut. Og der man kan humre litt av det tidvis overdrevne melodramaet i The Decemberists’ mer utagerende låter, kødder ikke Condon. Ikke i det hele tatt.

Fransk nå

Siden den glimrende debuten «Gulag Orchestar» har Condon nå forflyttet seg fra Øst-Europa og inn i Frankrike, noe han selv beskriver som svært uvant territorium, men egentlig innebærer det at han har lagt til trekkspill i sin grunnoppskrift av trompet, ukulele og svingende perkusjon. Borte er også de få elektroniske innslagene fra debuten, det er noen strykere her og der, og det er egentlig det. Fans av Beirut kan glede seg. Mer av det samme er ikke bare dumt når det samme er såpass sjeldent i utgangspunktet.