Drømmer diktene sine

Hun er hyllet som Nordens kanskje beste nålevende poet. Men hun er ikke utgitt i Norge. Danske Pia Tafdrups (50) dikt oppstår ofte i drømme.

- Da jeg fikk Nordisk Råds litteraturpris i 1999 gledet jeg meg mest over tanken på at nå ville jeg komme ut på en rekke nordiske språk. Men «Dronningeporten» har bare kommet ut i Sverige. Det tok lang tid før det gikk opp for meg at den ikke kom til å bli oversatt her i Norden, til tross for at den har kommet på engelsk og er på vei på nederlandsk og fransk. Det er jo ei stor og omfattende bok, men jeg synes det er litt underlig at det skal være så mye vanskeligere å få oversatt en diktsamling enn en roman, sier Tafdrup.

Hun fikk avgjørende inspirasjon til «Dronningeporten» her i Norge. Hun satt på Lysebu i Holmenkollåsen og så ut over Oslofjorden. Plutselig kom komposisjonen til samlingen over henne.

- Jeg tenkte på vannet - fra den minste dråpen til regnbuen, og lot kapitlene få navn som regn, sjø, flod og hav. Og så ville jeg ha noe som loddet dypere, og brukte brønnen, forteller Tafdrup.

Nå er den danske lyrikeren tilbake på Lysebu for å arbeide med et nytt manuskript. I forrige uke leste hun fra sin siste kritikerroste samling «Hvalerne i Paris» for et lydhørt publikum i Oslo.

SIDEN HUN DEBUTERTE i slutten av tjueårsalderen har Tafdrup gitt ut 11 diktsamlinger og en poetikk. Forfatteren er kjent for å påvirke leseren både fysisk og psykisk gjennom sin blottlegging av menneskelige dilemmaer og erotisk begjær. Store deler av Tafdrups siste diktsamling har blitt til i Paris. Det handler om sterke drifter og dødskrefter i «Hvalerne i Paris». Tafdrup forteller at diktene gjerne oppstår i drømme.

- Jeg våknet en morgen i Paris etter å ha drømt om hvaler, forteller Tafdrup om titteldiktet.

- Jeg forsøkte å holde meg flytende i et opprørt hav. Jeg grep etter de glatte hvalene for å holde meg over vann. Det handler om å temme de sterkeste krefter. Hvordan forholder man seg til det største og sterkeste? Man kan bli slått om kull av det, eller man kan forsøke å holde seg ovenpå, sier Tafdrup. Da hun våknet etter drømmen, så hun at det var en lysende morgen, og at en kvinne brettet sammen tøy i en leilighet rett overfor. Diktet slutter slik:

Hver dag opfindes vores liv; / en hidtil ny kombination av det kendte og ukendte, / oppstår måske i dag - / det afhenger af hvad, der falder os ind, / Falder ind i os, omfavner os, med erindringsdybt blik, / når vi søger en indgang til noget, / der er frihed for sjælen - / og ikke tåler anden begrænsning end den vide himmel.

- Det ligger mye i de siste linjene. Hver dag oppfinnes våre liv, og vi forsøker å tilrettelegge dem. Vi har visse vaner, men i tillegg griper det uforutsigbare inn. Sånn har det alltid vært, men etter 11. september er det ikke tvil om at det forholder seg sånn, sier Tafdrup. Hun merker dette spesielt på unge mennesker.

- Jeg tror aldri jeg har møtt en generasjon som har så store problem med å se framover. De lever i øyeblikket i så utpreget grad at det nesten kommer et angstelement inn. De klarer av og til ikke tenke en setning til ende. De klarer ikke forestille seg et voksenliv. De utsetter valg for å holde alle muligheter åpne. De unngår ofte det som er forpliktende og smaker av ansvar.

- Hva er konsekvensene?

- Man kan godt tenke slik i perioder av livet, men som livsholdning er det uheldig. På et tidspunkt må man si til seg selv at nå er det noe jeg vil.

PIA TAFDRUP HAR VOKST OPP på en stor gård nord for København, i skjønn forening med bøker og dyr. I sin siste samling har hun skrevet flere dikt til sin far. Et om hvordan han pløyer marken, et om hvordan han lærer henne å skyte med jaktgevær, og et om da han lærte henne å svømme:

(...) Jeg lå på hans ryg, hang på hans skuldre / med armene hårdt slynget om hans hals. / Han svømmede - hvad jeg ikke havde lært, / jeg fulgte hvert tag, mærkede hans muskler bevæge sig / smidigt spændt under huden. / Med hans fart kløvede vi bølgerne, der var langt koldere / end mit blod, med hans fart kom jeg til at elske vandet, / og luftens varme berøring. (...)

- Dette er et erindringsdikt. Jeg er liten pike som ligger på ryggen til min far og kjenner følelsen av å svømme før jeg selv har lært det. Dette å skjønne noe før man kan det. Som da min mor la sin hånd over min for å vise meg hva skrift var. Det er en euforisk følelse. Det er så åpnende.

- Du har kalt diktet «Kritik af den incestuøse tankegang»?

- Det er for å signalisere at man må kunne si noe fint om sin far uten at det skal misforstås. Slik har det faktisk blitt i det moderne samfunnet. Den situasjonen der en liten pike ligger på ryggen av sin far med hendene slynget rundt, jeg vet ikke hvordan andre vil lese det, men jeg ville ta brodden ut av enhver misforståelse. Jeg ville gjerne tale til min far fordi han er en gammel mann og jeg vet ikke hvor lenge jeg har ham. Jeg ville takke ham for noe.

DØDEN HAR ALLTID VÆRT et tema i Tafdrups diktsamlinger, men det har fått et annet skjær i den nyeste. Det skyldes at hun var til stede da en nær slektning av henne døde, og hun kunne ikke få opplevelsen ut av hodet.

- Det var ikke noe jeg ønsket å skrive om, men det ville ikke forsvinne. Det sperret for det jeg ville arbeide med. Bildene fra denne dagen dukket opp, og til slutt skjønte jeg at jeg kom ikke utenom. Men fordi det utsprang fra noe som var så tett på meg selv, måtte jeg bruke tre år på diktet før jeg kunne legge det fra meg.

(...) Jeg holder din hånd, / er ét med din varme. / Mellem de blikke, vi, der sidder hos dig, / et kort sekund veksler, / forsvinder du - / én verden skiller seg fra en anden. (...)

- «Fossil søvn» var et dikt som endret karakter mens jeg skrev det. Det startet i en stor sjokktilstand og ender i en stor lettelse. Merkelig nok ikke ulikt lettelsen etter en fødsel som gikk godt. Jeg har et før og et etter i livet mitt etter denne opplevelsen. Det gjorde også noe med de andre diktene.

- Er du mindre redd for døden etter dette?

- Man får innsikt i noe ved å se døden inntreffe på en så fin måte. Men det siste stykket kan man nok ikke få hjelp til.

DANSKE PIA TAFDRUP (50): Kanskje Nordens beste nålevende poet er ikke utgitt i Norge.