Drømmer om is og kulde

Fascinerende kulturhistorie; ujevn reiseskildring.

BOK: Det begynner med Pytheas, gresk oppdagelsesreisende i det 4. århundre, og hans ferd nordover. Seks dagers sjøreise fra Skottland påsto den gamle greker å ha nådd et land kalt Thule. Der fikk han høre at det var mørkt som natta om vinteren, og han ble dessuten vist hvor sola gikk ned på årets korteste dag.

I nærheten av Thule, rapporterte Pytheas samvittighetsfullt, begynte sjøen å tjukne til og ble til en ekkel blanding av himmel, hav og land. Han bestemte seg raskt for å sette kursen sørover igjen.

Disig verden

Siden har fortellingen om det Vergil kalte Ultima Thule, og ideen om det ytterste nord, levd et rikt liv. Seneca omtalte stedet, Julius Cæsar skal ha sagt seg interessert, og en ikke helt pålitelig Columbus påsto å ha vært der.

Både Goethe og Poe lot seg fascinere av stedets kjølige mystikk. Men ingen av dem (med mulig unntak for Columbus) visste riktig hvor Thule lå - nettopp derfor.

Det mest fortjenstfulle ved Joanna Kavennas nye bok ligger i utforskningen av Thules funksjon som drømmested.

Lengst mot nord ryddet man plass til lengsler og forestillinger som hadde det trangt andre steder. Thule ble selve symbolet på periferi, på den disige verden ved klodens nordligste ytterkanter.

På 1800- og 1900-tallet fikk Thule nytt liv gjennom oppdagelsesferder og masseturisme. Kavenna følger de viktorianske horder, så vel som polfarerne, i jakten på Thule - i liv så vel som litteratur.

Eventyrere, intellektuelle og litterater som Richard Burton, William Morris og Anthony Trollope tok turen til Island, på flukt fra eget industrisamfunn, fristet av «ferier i tomhet». Og på 1930-tallet kom dikterne W.H. Auden og Louis MacNeice på verdenstrøtt leting etter Thules store, øde landskap. De var asosiale, de jaktet på det begivenhetsløse - i et Europa på vei mot alt annet.

Da hadde vår egen Nansen for lengst sett at denne myten var godt materiale for nasjonsbygging. Det var selvfølgelig Norge som var Ultima Thule.

Siden har andre fått liknende ideer, seinest det uavhengige Estlands første president, Lennart Meri (kodeord: estisk etymologi og mektige meteorittnedslag). Thule har evnet å stimulere fantasilivet.

Hva var Thule? Først og fremst et blankt ark man kunne skrive drømmer på. Og en jakt på fravær, renhet, det uberørte, med nær forbindelse til det Longinos, og siden Burke og Kant, kalte det sublime.

Poesi og analyse

Hvordan har Kavenna nærmet seg denne uklare utopien?

Hun har latt teksten struktureres av sine reiser i jakten på Thule - til Shetland, Norge, Island, Grønland og Svalbard, pluss et par mer overraskende avstikkere. Til dels er skildringene riktig poetiske. Kavenna har sans for snø.

Den fremmedes blikk er ofte forfriskende; det kan imidlertid også være overflatisk. Av og til romantiserer Kavenna vel mye, som i sine beskrivelser av Nansen og Næss. Andre ganger blir hun vel tunglabbet i sin demystifisering av den nordlige idyllen. Reisene er dessuten så godt planlagte at overraskelsene uteblir. Og når Kavenna kompenserer med å dramatisere, virker det av og til utvendig.

Videre er det synd at Kavenna suverent utelater referanser og bibliografi - ikke minst når boka inneholder diverse omtrentligheter. Og når et besøk i Sametinget avsluttes med at forfatteren uttrykker en følelse av at samene ikke er helt fornøyde, slås man ikke akkurat over ende av analytisk kraft.

Mørkets Thule

«The Ice Museum» ble nylig positivt mottatt i England. På tross av de nevnte svakhetene er det ei bok som kjølig anbefales alle som lengter mot nord.

Kavenna kommer selvfølgelig til at Thule har mistet uskylden. Mørkets hjerte er overalt, også i det hviteste hvite.

Det var dette som fascinerte viktorianerne da de fikk rapporter om at Franklin-ekspedisjonen endte med kannibalisme i isødet. Og i «The Ice Museum» tar Kavenna turen til Tyskland, for å finne spor etter den proto-nazistiske Thule-foreningen. I München etter første verdenskrig ble Ultima Thule nemlig igjen interessant som ideologi, som lengsel etter et rent, arisk hjemland.

Tyskerunger

Adolf Hitler, Alfred Rosenberg og Rudolf Hess var medlemmer. Og derfra trekker Kavenna trådene videre, til Quisling, Himmlers Lebensborn-program og vårt eget lands tyskerunger.

I sin fortelling om hvordan det nordlige mistet sin dyd, ender Kavenna til slutt opp på Svalbard, hvor vitenskapsmenn rapporterer om smeltende is og tvekjønnede isbjørner.

Drømmen om Ultima Thule smelter, nokså bokstavelig, mens Kavenna skriver.

Hva skal vi gjøre når vi ikke engang kan snakke om snøen som falt i fjor? Hvor skal vi lete, hvis dette store intet en gang blir borte? Kanskje finnes det en svalende trøst i at Utopia visstnok betyr ingensteds.