FILM: Hvem har drømt frem dette? Den blendende verden som er «Dragejegerne» hadde ingen problemer med å bringe frem barnet i denne anmelder og får trolig toppene i Pixar og Dreamworks til å piske flere overtidstimer ut av sine ansatte. At fransk 3d-animasjon er så bra og tilbyr så skarp konkurranse til det amerikanske og japanske hegemoniet kommer som noe av en overraskelse.

Nifst nok

Universet i «Dragejegerne» ligner da heller ikke noe annet. Jo da, vi ser igjen gotisk europeisk middelalder i slottet der den energiske prinsessen Solveig bor sammen med sin onkel som er konge, og som ble blind i møtet med den fryktinngytende dragen som kalles Steinslukeren, mens hun fantaserer om å reise ut og utrette store bedrifter. Vi ser japansk folklore i drakten til den sterke Lian-Chu, som Solveig oppdager og ber om å drepe Steinslukeren. Men alt foregår i en vektløs verden. Solveigs slott svever i luften, og Lian-Chu jager drager på små skogkledte planeter som han hopper mellom. Og når Solveig, Lian-Chu, Lian-Chus kyniske kamerat Mikko og den blå monsterhunden Hektor gir seg ut på en reise mot verdens ende, ferdes de gjennom fabelaktige landskap som en grå og grønn skog med store klaser av fiolett krysantemum, en luftverden bestående av gigantiske vannliljeblader som svever i luften mens de lange trådene tvinner seg sakte i hverandre, og et Inferno-aktig endested der det som ser ut som restene av Roma og Paris etter et besøk av Godzilla slynges forbi hverandre. Men de poetiske overflatene skjuler den ene faren etter den andre, og foreldre av riktig små barn bør være forberedt på at dette blir nifsere og nifsere jo nærmere Steinslukerens leir de fire kommer.

Gåtefullt

Når selve landskapet i seg selv er såpass surrealistisk og utfordrende og fullt av gåtefulle naturlover som aldri får noen forklaring, er det kanskje like greit at historien her er av det enkle slaget. Det handler om å finne mot og gjøre det som er riktig. Strukturen minner like mye om dataspill som om andre eventyr, med monstre i ymse former og farger som må forseres underveis. Enkelte av hovedpersonene kunne vært mindre karikerte i kroppen. Lian-Chu, for eksempel, har større ballongmuskler enn Mr. Incredible fra «The Incredibles». Men han er er snill i ansiktet og med et våkent, vennlig blikk som ikke kan ha vært lett å animere. Selv om de ikke er blikkfang her, hjelper det alltid med hovedpersoner som er til å bli glad i. Og forresten, kongens intrigante rådgiver, som trekker i trådene for alt som skjer på slottet, heter Giske. Bare for å ha nevnt det.