Dronningen av den rosa roman

Denne uka ble Barbara Cartland gravlagt. Før hun la ned pennen for godt, hadde hun rukket å skrive 723 bøker.

«MED SITT GRANDIOSE hvite myrullhår og sin sjokkrosa drakt, sine tykke øyenvipper av sort minkhår, sin totalt rynkefrie ferskenhud, sin lett selvbevisste aristokratiske avstamning, sin umåtelige observerende sjarm, - kontrasterer hun på en underlig måte det tunge Tudor-rommet vi befinner oss i: More honey, darling, please.»

Slik Arne Hestenes skrev, april 1981. Dagblad-journalisten ble skjenket te av intervjuobjektet selv da han kom til Camfield Place, Hertfordshire, for å møte Barbara Cartland, verdens mest leste forfatterinne. Alltid kledd i rosa. Alltid rynkefri - for hun tillot aldri sol på huden.

«Når en kvinne blir førti må hun velge mellom å ha et vakkert ansikt eller en vakker figur. Jeg valgte ansiktet,» sa hun. Hun pleide å tilføye: «Man kan jo alltids legge seg ned.»

Dronningen av den romantiske roman skrev 723 bøker. Det er sant, de står i verdens biblioteker. De fleste av dem er underholdningsromaner, men også kokebøker, biografier, «ordentlige» romaner står på rekke og rad etter forfatterinnen som døde 21. mai i år.

Ellers er det visst ikke mye sant i hva hun fortalte om seg selv, gjennom et liv der mye energi gikk med til å modellere et offentlig image tilpasset hensynet til maksimalt salg av romantiske romaner.

ARISTOKRATISK var hun i alle fall ikke, bare «solid middle class», men med en evne til å framstille seg som inkarnasjonen av den britiske adel, dens tradisjoner, verdier og fordums gester. I Camfield Place, et viktoriansk kråkeslott av falsk Tudor, fant journalister fra hele verden fornemme værelser, overdådige møbler og falske antikviteter overalt. Som Dagbladets Plut, for anledningen selvutnevnt til «sir Plut», observerte i lyset fra den flakkende peisilden i den alltid brennende automatiske kaminen: praktfullt bugnende plastblomster i alle vaser. «Bad taste at the grandest possible scale» har det også vært sagt om hennes hjem. Prosjektet var å skape virtuell stil ved hjelp av kitsch. Men med fornemhet.

En journalist som en gang spurte henne om ikke klasseskillene var i ferd med å forsvinne selv i England, fikk svaret: «Selvsagt - hvis ikke hadde jo ikke vi to sittet her og snakket sammen.»

Men virkeligheten kan iblant innhente fiksjonen. Dette iherdig strevende arbeidsjern fra beskjeden bakgrunn, journalist i lord Beaverbrooks avis Daily Express der hun begynte med å selge tips til en sladrespaltist for fem shilling per historie rett etter første verdenskrig, fikk til sist lønn for all sin forkledning. I 1991 ble hun utnevnt - visstnok etter initiativ fra dronningmoren - til «Dame of the British Empire». Da var hun allerede knyttet opp mot kongehuset på den noe pussige måten at hennes datter, som i sitt tredje ekteskap var gift med jarl Spencer, så ektemannens datter av første ekteskap, Diana, viet til prinsen av Wales. Slik ble den sjokkrosa romandronningen stebestemor til lady Di - visstnok en relasjon dronning Elizabeth skal ha hatt tungt for å svelge.

SKILSMISSER, STEBARN og serielle forbindelser var ellers ikke tema for Cartlands romaner. Hun befant seg uavkortet i romantikkens rike. Plotet i de mer enn 600 underholdningsromanene beskrives av skjønnere slik: Ung, fattig pike av fornem bakgrunn faller for romantisk helt med tilbøyelighet til å skli ut på skråplanet; slemme skurker og onde ånder truer med å rive de elskende fra hverandre, men - Woe! - så finner de sammen, i evig kjærlighet som fyller deres hjerter, og hvis kjødelige innhold bare så vidt antydes gjennom bluferdige allusjoner...

Aldri stygge ord, aldri grisete hendelser. Ingen famlende hender eller blodfylte legemsdeler. Alltid pent, rent og romantisk i Barbara Cartlands univers.

Og kort. Cartland skrev sine bøker i korte hovedsetninger, fortrinnsvis med bruk av korte ord og alltid arrangert i korte avsnitt. Denne stilen falt henne etter hvert så naturlig at hun fra og med 1970-åra sluttet å skrive, bare dikterte sine romaner. Selvsagt fra dypet av en silkesofa, hver dag i nøyaktig tilmålte formiddagstimer, mens sekretærene skrev og deretter maskinskrev teksten. Som regel en roman hver 14. dag.

DET HADDE IKKE ALLTID vært slik. Nekrologene i britiske aviser har i den siste uka brakt fram til dels overraskende bedømmelser av hennes aller første romaner. Hun debuterte i 1923, og skrev fram til annen verdenskrig bortimot et snes romaner, preget av til dels skarp samtidsobservasjon.

Evnen til å se, og til i poengterte og ofte paradoksale tekster gjengi scener og replikker fra sin egen samtid, skal også prege hennes ikke mindre enn fem selvbiografier.

Den første, «We Danced all Night» fra 1970, fortjener å verdsettes høyt som kildeskrift og tidsdokument om 1920-årene, skriver John Ezard i The Guardian. Cartland intervjuet Marconi, kjente Churchill godt, flørtet med Noel Coward og omgikkes lord Mountbatten. Den siste selvbiografien, «I reached for the stars» fra 1995, er en name-dropper av formidabel karat, i spennet mellom oberst Kadhafi, hennes ivrigste leser i Libya, og Jacques Chirac, som i 1988 skjenket henne en gullmedalje for solgte 30 millioner bøker i Frankrike.

Hvor mange bøker Cartland har solgt i alt, vet ingen. De fleste bibliografer advarer mot de tallene hun selv oppga, for selskapet Cartland Promotion (drevet av hennes to sønner) var meget aktive i retning av å plante astronomiske tall overalt. Men det anslås et salg på verdensbasis på om lag en milliard bøker, fordelt på 37 språk.

282 TITLER ER REGISTRERT i Bibsys-basen i Norge, de aller fleste fra 1980-tallet. Men her er gjenutgivelser, flerutgivelser og mye annet med, så det reelle tall ligger nærmere 200. Den første utgivelsen, på Fredhøis Forlag, var «Hans fremmede brud» (1977), oversatt av Per Glad. Denne vår kresne litterat, forlagsredaktør på Cappelen, har oversatt ikke mindre enn 20 Cartland-bøker til norsk, fra «Hjerter i valsetakt» til «Den bortskjemte brudgommen». Andre oversettere har vært Einar Rustad, Knut Gribb-forfatteren som også skrev under psevdonymet Vibeke Holm, samt en rekke andre mer eller mindre ukjente litterater. Nøyaktige salgstall foreligger dessverre ikke. Fredhøis er nå slått sammen med Hjemmets og inngår i Egmont, så tallene er vriene å få tak i, forteller Thomas Algaard i Egmont. Men at det samlede tallet ligger godt over en million, er sikkert.

Barbara Cartland hadde - selvfølgelig - mange sære saker hun arbeidet for. Blant de særeste var hennes mani for piller.

Hun tok selv opptil 90 forskjellige piller hver dag, for humøret, hukommelsen, sunnheten, appetitten, for alt mulig. Til Arne Hestenes anbefalte hun danske sauehjerner, for å bedre minnet. «Tro ikke jeg løper hospitalkorridorer igjennom for å få tak i professorhjerner - de er jo allerede utbrukt.»

Hun ble nesten 98 år, var åndsfrisk til det siste, aktiv forfatter inntil i fjor.

De danske sauehjernene kan visst være noe å tenke på.